Ord til en medpasienten som bare ville dø!!

Dette satt jeg med ned og skrev til en 20år gammel medpasient som fortalte meg at h..bare ventet på å få reise hjem og avslutte livet. Alt var håpløst og ingenting nyttet. Om det var til hjelp får tiden vise. Det eneste jeg kan gjøre nå er å håpe denne personen finner sitt halmstrå i livet å klamre seg fast til frem til det dukker opp litt livsgnist igjen.  Jeg kan ikke annet enn håpe.

Til .....
  Dette tror jeg at er noe av det vanskeligste jeg har begitt meg ut på å skrive med unntak av når jeg skrev til barna som var lykkelig uvitende om mitt rusproblem, men var blitt så store at det var på tide å slippe katten ut av sekken,  i tillegg til noe av det jeg strever med som gjør at de ikke kan bo hos meg. Det er jo ikke synlig utenpå som en knekt fot.
Men når du fortalte meg hva du tenkte på, at du bare ventet på å få reise hjem å avslutte livet følte jeg ett ansvar.  Det høres kanskje rart ut at en fremmed føler ansvar for deg. Men noe av det du fortalte kunne jeg kjenne meg igjen i. Mener ikke at vi har det make, det er nok mye ulikt også. Du har for eksempel to brødre som betyr mye for deg.
Men det at du føler det ikke nytter å snakke, det er ingen som forstår likevel, alt virker helt håpløst. Det er kun når du sover du får fred, da drømmer du om livet sånn som du hadde ønsket det. Jeg vil ikke fortelle deg hva som er rett for deg eller belære deg fordi jeg er eldre, men jeg kan be deg, du bestemmer selv om du vil gjøre det, men det jeg håper du vil gjøre er å gi livet en sjanse. Det å ta livet sitt, ta selvmord, det er en beslutning som gjelder for alltid. Du kan ikke gjøre om på den avgjørelsen. Så det jeg håper du vil gjøre er å utsette det i første omgang. Nå reiser jeg i morgen, jeg vet ikke om du vil snakke med meg engang, men du kan få nr mitt så ringer du hvis du ønsker å prate. Det skader ingen om du utsetter en så viktig avgjørelse til du får alle "sidene" av saken på bordet. Sånn at du er helt sikker på at du velger rett. Du kan i verste fall få en kjip periode, men fortsatt ha mulighet til det du tenker nå. Men i bedre fall kan ting snu, du kan se lysere på livet, kanskje finne små gleder som kan gjøre det lettere å holde ut. Frem til den dagen du faktisk blir glad for å våkne. Gleder deg til det som dagen har å by på. For det kan snu, om det ser aldri så mørkt ut nå. Nå som det er som mørkest holder det kanskje å bestemme seg for å leve 1 time til. Så kan du ta stilling til det på nytt. Det er kanskje nok i starten.
Men du skal huske at nå kjenner du ikke de som jobber her så godt enda. Men jeg vil anbefale deg å gi de en sjanse til å hjelpe deg. Du har feks k.., i..,c.., h.. er noen som jeg synes er greie å snakke med. Det er nok flere, men de kjenner jeg best. Du må finne "dine".
Jeg skal være så ærlig å si at jeg har ikke bestemt meg for å leve enda, på tross av at jeg har barn. Men jeg har utsatt det å gjøre slutt på livet i håp om at det kan bli bedre.  Akkurat nå klamrer jeg meg til håpet om ett normalt, rusfritt liv hvor jeg får ta langt større del i barnas liv. Jeg har "mistet" nok av livene deres på grunn av sykdom.
Rusen har nok i det lange løp ødelagt mer enn nyttet. Men det har vært min virkelighetsflukt. Jeg kan med hånden på hjertet si at min største tabbe var å prøve rus. Det var en kortvarig lykke som saboterte mange av mine muligheter til å få barna hjem, selv om det var sykdom som tok dem fra meg.
Du er 20 år,  med "hele livet" foran deg. Jeg har selv gått den linjen du går på. Jeg brente meg ut, ble sykemeldt i en tid hvor det var lite hjelp å få og måtte gi meg. Det behøver ikke gjelde deg og. Hvis du vil fortsette kan du kreve en fadder som bryr seg om at du klarer faget. Gjerne en som har vært i "dine sko".
Men før du kommer så langt må du litt og litt komme deg på bena, få litt overskudd. Så kan du om du vil ta fatt på studiene igjen. Men aller viktigst, du må få troen på livet igjen. Det trenger du trolig hjelp til i starten.
Bruk de som jobber her, familien som er glade i deg. Nøl ikke med å ringe meg sku det være noe. Jeg vet ikke alt, men jeg har noen vanskelige år i bagasjen og vet at det kan hjelpe å sette ord på tanker og følelser. Men jeg vet det er vanskelig og noen ganger håpløst. Spesielt i starten er det viktig at noen ser deg, ser hvem du er og respekterer hva du strever med.
Ta vare på deg selv, og vit jeg er her om du trenger det.
Klem l.....

Marerittet!!

I skrivende stund vet jeg faktisk ikke helt om jeg sitter her og skriver eller bare gjorde det  i tankene. Den siste tiden, kanskje hele året har jeg gradvis gått mer og mer inn i psykose, sier ihvertfall de rundt. Jeg har isolert meg er og mer fordi jeg ikke turte gå ut. Alt føles uvirkelig, nesten som en konstant drømmer. Jeg klarer ikke skille forskjellen på drøm og virkelighet, hva som skjer i hodet og hva som faktisk har skjedd.
Hvorfor det har blitt sånn vet jeg ikke. Vanligvis skylder de på rusen, men nå begynner det å bli lenge siden jeg har rust meg uten at noe har forandret seg.
Flere ganger har de rundt prøvd å få meg på sykehus mot min vilje uten å lyktes helt til siste forsøk. Da var det en venn som ringte nødtlf på mine vegne så de troppet opp med både politi og ambulanse. Jeg var så redd at jeg gråt på tlf til hun midt på natten. Jeg trodde jeg hadde vært stygg med en hest og at under en filminnspilling i blokken hadde noen tent på kjelleren. Og at sønnen min så på. Om dette var drøm eller ikke vet jeg fortsatt ikke.
Jeg føler jeg er fanget i helvete og egentlig er død. Alt som skjer er bare noe vi tenker. Satan er stadig tilstedet og snakker til meg og krever at jeg gjør gale ting. Han truer meg hvis jeg ikke gjør som han sier. Han vil ha flest mulig med på sitt lag. Jeg ønsker ikke være en ond person. Når han ikke er her sender han noen onde ånder som putter tanker inn i hodet mitt som er fæle og ofte handler om å gjøre fæle ting mot andre. Jeg kunne gitt mye for å slippe de i nærheten. Jeg får høre at jeg er en verdiløs ond person som ikke fortjener å leve. Jeg lurer på om det er rett det som de sier. Lurer på om jeg må dø enda en gang. Trodde først det var nok å dø en gang, men tydeligvis ikke.
Blir ganske fortvilet, for vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal gjøre. Aner ikke hvordan jeg skal takle alle disse vonde tankene og følelsene. Vil innimellom bare vekk fra alt.
Er redd jeg ikke får treffe barna igjen, ikke engang i tankene. Men tankene er skummel og, jeg er redd at enkelte kan høre hva jeg tenker og rapporterer det videre til de som bestemmer. Og når de får vite om alt det fæle jeg tenker er det ikke godt å si hva konsekvensene av det blir.  Så jeg er stadig redd noen skal ta meg, straffe meg for det jeg har gjort og det jeg tenker. På tross av at ikke alle tankene er mine.  Det tror jeg ikke de tar hensyn til.
At ting kunne bli så forvirrende og vanskelig ante jeg ikke. Skulle ønske alt bare var en vond drøm jeg engang våknet opp av.

"Bare" frisk!

Det er lenge siden jeg har fått skrevet noe. Der har vært en vanskelig tid. For å begynne med foten som har skapt store problemer så var det og ikke bli trodd av helsevesenet det største problemet som fort kunne ha forårsaket at jeg mistet foten. Men heldigvis kom jeg til en lege som så på ultralyd der hvor jeg faktisk hadde vondt. Og jammen var der ikke en blodpropp de som hadde vært så lenge at den hadde laget nye årer. Men det gikk så langt at jeg fikk koldbrann i to tær hvorav halve lilletåen døde og ramlet av. Null blodsirkulasjon i foten, ismetiske smerter kalte de det. Det hadde til og med ett navn. Ikke rart det var vondt.
Ene legen som så på missfargingen på foten sa at den måtte vaskes fordi den var skitten, den var ikke det, det var en langt på vei koldbrann som kunne kostet meg foten. Nei jammen er det mange ubrukelige klovner i dette helsevesenet. Jeg er skremt. Kan ikke si at jeg sitter med så mye tillitt igjen.
Når jeg omsider ble innlagt for å fjerne blodpropper som satt i hovedpulsåren som fører blodet ut i foten, ikke inn hvor de venter vanligvis å finne den. Det var en av grunnene til at den ikke ble oppdaget. Men det er ikke en unnskyldning for det var nok av symptomer på den type blodpropp. Jeg var hovnet opp i benet nesten til hoften. Når de skulle fjerne den gikk de inn med en vaier med kamera og brukte røntgen og kontrastveske for å se hva de holdt på med. Ganske fascinerende egentlig, samtidig skummelt. Der fant de enda en propp som satt langt oppe i låret. Den i samme åren. Det blokkerte for det meste av blodtilførsel. Bare flaks at foten fortsatt er liv i. Går fortsatt på krykker flere mnd senere. Skal snart på kontroll. Sist de sjekket hadde jeg halvt trykk på den dårlige foten og sytti prosent på den "friske" foten. Må si jeg undres over når det er så dårlig stilt i bena lurer på hvordan det står til i resten av kroppen , spes rundt hjertet.
Nei du ska jamen være frisk for å være syk i dette systemet i velferdsstaten Norge.

12.01.2016



12.01.2016


Må si meg skremt av helsevesenet.  Nå sitter jeg fortsatt med mye av de samme tankene og utfordringene da jeg denne gang ble sendt hodestups inn på psykiatrisk akuttmottak.  Jeg er hjemme igjen,  men mer hjelpesløs en jeg kan huske.  

En ting er vonde selvmordstanker, skremmende stemmer og den typen ting.  Men på toppen er det noe alvorlig gale med ene foten uten at noen har klart å konkludere med noe.  Jeg bare krysser alt jeg har for at det ikke er blodpropp,  det er jo som kjent farlig,  for før jeg reiste i dag gikk blodfortynnende medisin helt i glemmeboken for alle.  Sånt skal jo ikke skje på ett sykehus, men det gjør det altså. 

Dagen begynte så fint med snakk om tid til både fot og sjel og komme til hektene på distriktspsykiatriske senter jeg geografisk hører til.  Det var så mye gull og grønne skoger.  Jeg ble faktisk lettet,  for der er det frivillig,  noe det er veldig lenge siden jeg har prøvd,  og hun legen virket så optimistisk på at de ville ta meg imot denne gangen, om ikke annet enn foten.  Men etter mye omstendigheter etter en lenge etterlengtet dusj kom legen med kontrabeskkef,   Det hadde vært så mye rus ved forrige korsvei)(les  2011!!)at de ikke ville ha meg ett par dager.  Det at jeg har vist over tid både på rusakutten, medisinsk og psykiatrisk er at jeg faktisk klarer i langt større grad å forholde meg til oppsatte rammer og være rusfri mens jeg er der.  Men det betyr visst ingenting.  Og heller ei at jeg føler jeg er ved ett veiskille,  jeg må vekk fra rusen før den tar livet mitt fra meg.  Så skral helse har jeg fått siste året at det er ikke ubegrunnet frykt.  Så istedet for rehabilitering på disse,  ble det altså nok en gang på hodet hjem.  Uten noen form for behandling underveis/motivering til videre behandling eller noe som helst. 

Det hører med til historien at jeg en liten uke der har forflyttet meg i rullestol pga store smerter i foten.  Noe jeg ble sendt hjem med uten å få svar på årsak. Ikke engang krykker til å klare meg selv kunne de være behjelpelig med.  Det var det en fra kommunen som tilfeldig hadde tid som var å kjøpte for meg samtidig som hun hentet meg og kjørte meg hjem.  Vet ikke hva jeg skulle gjort uten hennes engasjement.. Men hva om hun ikke hadde kunnet hadde jeg i bestefall blitt sittende ute i kulden utenfor blokken hvis jeg kom så langt.  Hjem skulle jeg plutselig, men tilrettelegge for det var umulig.. Hvor er menneskeverdet i det hele??  Snakk om å få en person til å føle seg som en liten plagsom mus i samfunnet,  når jeg på toppen hadde begynt å få troen på en fremtid uten rus med rett hjelp hvis jeg stod på selv ,, istedet rett hjem til det samme.. Vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde meg nøktern paegenhånd.  Men får ta en dag av gangen,  innimellom time for time. 

Men én ting at de pga rus behandler meg som drit er jeg liksom vant med,  men de skrev meg faktisk ut uten hjelpemidler til å klare meg hjemme.  Glemmer livsviktig medisin,  og en annen fikk jeg bare et hint om å fortsette med(jernalderen var nesten tømt), men ingen info om hvor få ordnet og hvordan få det til i praksis... 

Må si jeg fortsatt er rystet hvordan de behandler folk.  Men det kjipe er at en med litt innflytelse,  gjerne en overlege har gjort seg opp ett helt feil syn av deg som person,  og om det hadde vært rett er dette fortsatt ikke måten å behandle en person.  Jeg ble nærmest beskyldt for å drive skuespill fordi jeg ikke er komfortabel med å snakke med Han som har allerede ødelagt så mye oppigjennom årene.  Og grunnen var at på legevakten hvor det faktisk er folk jeg stoler på som har snakket,  og til han ville jeg om ikke si noe,  men da var jeg jo helt alene.  Og alt dette for å komme til noe som han tydeligvis synes er verdens navle.(pam-psykiatrisk akuttmottak).   Tanken streifet ikke at det kunne ha noe med måten å bli møtt på og at den snakking han så gladelig mente jeg hadde bedrevet i realitet var andres ord, men en ganske korrekt gjenfortelling over hvordan ting faktisk var.  Nei var det nå det siste så var det å drive skuespill for å bli innesperret.  Og om jeg hadde ønsket det,  holder sannheten i bøtter og spann.. Tror det er  noe av det mest arrogante jeg har vært borti noensinne. 

Nye muligheter eller ny runde??

Nå har Lar virkelig lagt egget for min del.  For de som har fulgt hele bloggen vet nok mange at antidepressiva var mye av årsaken til at jeg kom flaksende hodestups inn i psykiatrien,  24år gammel.
Nå ti år etter,  vil altså lar fordi de ikke skriver ut b-prepperater som sobriler og mogadon er ha meg på nytt på sånn medisin.  Jeg har fortalt de hvordan jeg reagerte,  ble bl. A suicidal for første gang på de,  og det at jeg i utgangspunktetsliter med selvmordstanker for tiden har de ikke engang spurt om.
Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå at er du megadeppa blir det meste med tanken,  men når du får hodet litt over vannet kommer handlekraften og faren for selvmord øker.  Derfor skal ikke suicidale i utgangspunktet ha sånn medisin om det ikke er under nøye observasjon.
Så det er litt dejavu, ting går i sirkel,  tviler på at det er starten på noe nytt.. Vil det da si jg har mange år på institusjon igjen forrann meg?? Skal ikke liksom lar hjelpe til rehabilitering, ikke tilbakefall..?? Rett før jg kaster meg på heroin karusellen igjen som en siste utvei.  Vil jo ut av dette livet,  ruslivet altså, vil ikke egentlig miste livet underveis.  Sist Jeg planla ta livet,  for noe dager siden sovnet jeg istedet.  Så liten kan tilfeldighetene være,  for jeg har en del forsøk bak meg, så vil nok ikke "bomme"  denne gangen og.  Så er rett og slett litt redd meg selv og ja jeg kan finne på fremtid livsgnisten kommer igjen.  For jeg kan jo ikke slutte å tro på at den kommer tbake.  Da kan jeg jo bare rulle inn med det samme.  Må jo alltids håpe.                                Nei jeg må på sikt vekk fra lar, hele systemet i denne byen.  Tror ikke jeg vil flytte for godt, men for en periode.  For det er jo leve jeg egentlig vil,  men ikke får til.

"BARE vondt i foten"

Her om dagen hadde jeg så vanvittig smerte i ene benet at jeg var sikker på denne gangen var der en blodpropp,  og som kjent er ikke det helt ufarlig.  Først kom jeg til en lege som la bandasje på for å se om det hjalp,  noe det ikke gjorde,  tvert imot.  Dagen etter var jeg ikke istand å gå til legen,  ikke engang ut i taxien som legevakten engang var så ælskverdig å sende etter hatt kontakt med de ett døgn.
Den andre dagen hadde jeg så store smerter at jeg bare tenkte:dette orker jeg ikke mer,  bare spiser noen pilleglass så er det over.. Men jeg sovnet heldigvis før kommet så langt.
Ble vekket av at politiet var iferd med å slå inn døren.
Det var en bekymret venninne som hadde kontaktet dem, amk ville jo ikke gjøre noe.. De var oppriktig redde for meg denne gangen,  og jeg som bare sov.  Men dette er en av få ganger jeg kan si jeg var glad politiet kom.  For de fikk fart i sakene.  Ambulansen kom og jeg kjørt på sykehuset.  Det er jeg veldig takknemlig for.
Må si det er mye rart som jobber i helsevesenet.  Hun ene på akuttmottak på sykehuset,  nærmest hånte meg for å ikke ha kommet meg på lar den dagen for å hente medisin.  Hun mente oppriktig at jeg synes det var enklere å bruke to dager på bli innlagt enn å hente medisinen hvor jeg pleier.  Hun var altså så frekk og nedlatende bare fordi jeg spurte om en medisin som både meg og venninnen min var blitt lovet.  Fikk faktisk ikke før dagen etter.
Men tilbake til foten.  Det viste seg heldigvis å ikke være blodpropp,  men nærmest noen uforklarlige muskelsmerter jeg aldri har vært borti før.  Så ble sendt hjem etter noen dager.  Men det var helt greit da det værste var ihvertfall utelukket.
Men idag har jeg tråkket for mye.  Fikk ett sånn krampeanfall i foten isted jeg trodde jeg skulle gå igjennom veggen til naboen.
Så alt i alt foten går det bedre med.  Verre er det med selvmordstanker for tiden,  uten noen konkret grunn. Ikke det at jeg ikke vil leve,  men vet bare ikke hvordan?? Det er nok håpet om mer deltakelse i barnas liv som får meg til å holde koken,  kan ihvertfall ikke fine noen annen grunn.

Normalen

Det å være redd den minste ting kan få en til å føle seg liten.  Alt fra om noen kan høre tankene mine,  til at de bak på bussen ler av meg.  Min store skrekk er at det skal tilstøtende noen jeg er glad i noe,  det er Satan fullt klar over og bruker for hva det er verdt.  Han har til og med forsøkt å bruke meg til å skade andre ved å igjen true dem dersom jeg ikke lyster.  Nå har jeg aldri vært noen nikkedukke,  men det er noe i meg som han ikke enda har fått has på som gjør at jeg ikke sitter på forvaring for å ha skadet noen enda,  for jeg har endelig vært redd nok. 
Det er ihvertfall ikke politidamen på tlf som ble oppringt og advart om at jeg muligens kom til å skade noen for å redde datteren min.  Hun tok det ikke på alvor,  så tviler på hun har barn selv,  jeg fikk nærmest seile min egen sjø.  Tenk om noen hadde vært hardt skadet eller død i dag pga meg,  det ville jo vært grusomt både for meg og de rundt,  bare fordi noen ikke gjør jobben sin.  Tror det var i starten av november dette grove skjedde.  Heldigvis gikk det bra,  men hva som reddet situasjonen husker jeg faktisk ikke,  husker bare frykten,  alle tankene om hva som skulle vært anderledes. 
Hvorfor jeg er plukket ut til å skulle være ond vet jeg ikke.  Noen sier jeg er syk,  andre har ikke noe svar.  Jeg skulle bare ønske jeg slapp snart.  Vil bare være ett vanlig menneske.  Ikke tilhøre noen bås eller miljø,  bare passe inn rett og slett.  Men jeg vet egentlig ikke hvem jeg er og hvor jeg hører hjemme,  for har alltid vært litt anderledes.  Nå er det på tide å bli normal. Har alltid hatt litt rare tanker mann gjerne ikke snakker om,  ukontrollerte følelser/avflatede nå da, litt pysete,  men samtidig spenningssøkende,  på samme tid som mann trenger stabilitet og trygghet.  Med andre ord en vandrende selvmotsigelse.. Hjelpe jeg vil bare være innenfor normalen.

"BARE MENNESKER!!"

Det er så lett å glemme,  glemme at bak de skitne klærne,  det dradde ansiktet,  de egoistiske handlingene,  bak sprøyten,  folie eller hva det måtte være sitter det ett menneske.  Ett helt alminnelig menneske som har tatt noen få,  andre mange gale valg i livet som har ført de den situasjonen de nå sitter i.
Gudene skal vite at mange valg ville vært gjort anderledes om det var mulig.  I nå 2016 sitter der bak masken en menneskelig slave,  slaveriet var jo avskaffet for lengst,  men slave av sin egen avhengighet.   Hvor er verdigheten og menneskeverdet.    Det er så lett å peke på at det er konsekvenser av valg personen har gjort,  men i 2016 skulle det være mulig å få hjelp ut av slaveriet.. Det bør være ett av årets mål,  å få flest mulig frigitt til seg selv.  Det er lenge siden de fleste hadde ett reelt valg,  det er lenge siden avhengigheten ble sjefen i livene deres.  Det uverdig og bør kunne gjøres noe med.  En må ville selv naturlig ok,  men fundamentet rundt,  støtteapparatet må være der skal den enkelte orke ta opp kampen mot rusen klør.  For de er så skarpe og vonde. De føreren lite om ingenting godt med seg,  bare lager dype spor.  Spor som blir vanskeligere og vanskeligere å komme ut av etter som tiden går.
Det rettferdiggjør ikke vold, tyveri, ran osv,  men det gir ett bilde hvor langt ned i rennestenen ett menneske kan synke.  Kanskje dersom var flinkest på skolen og ingen skjønner noe.
Men én viktig ting er at selv om en trenger hjelp må en ikke slippe unna ansvaret på å slutte til syvende og sist er hos hver enkelt,  når en har mot nok.
Inntill den dagen,  ikke gi opp,  ikke døm,  det klarer visst den rusavhengige fint selv. Om ikke du alltid gjør så mye,  vis at du er klar når kampen skal taes opp.  Sånn at en vet en ikke er alene i verden.  For gudene ska vite en kan være alene blandt mange.
Så årets nyttårsforsett:bry deg!! Ikke la noen kjempe kampen alene ,  det er så lett den blir for tung å bære at en da gir opp.  Var der når den enkelte er klar, er min bønn.

Å passe inn!

Det å aldri føler at en passer inn noen ssteder, er ingen god følelse..

Før kunne jeg identifisere meg medskole, jobb, så det fantastiske å Være mamma. Nå er jeg ingen av delene. Hvor hærer jeg hjemme da??

Selv i rus miljøet og blant de som jobber med rus får jeghøres at jeg er en atypisk rus misbruker. Det samme i psykiatrien. I forhold til familien er jeg på en måte familiens sorte får. Så selv om de bryr seg om meg(håper jeg da) så passer jeg likevel ikke helt etter deres ønsker.

Så da er det storspørsmålet,hvem er jeg, hva er det blitt av meg og hva ender jeg som?? Dette er spørsmål som stadig kverner i hoder. Og uansett hvor og hva jeg driver med prøver jeg å passe inn. Ikke sånn at jeg må følge moren og sånt, men savner å føler tilhørighet noen steder. Det har nok blitt vanskeligere etter rusen kom inn i bildet. I starten følte jeg meg hjemme der hvor de som ruste seg holdt seg. Jeg gjorde det bra som selger og fikk fort ert populært navn der. Men ettervert fant jeg ut at det var ikke meg som person de likte. Det var det at jeg alltid hadde gode varer når jeg var der,jeg lurte aldri noen,tvert om, det var jeg som var naiv og lett og lure. Folk visste de ville bli fornøyde kom de til meg. Men der var jo ikke det jeg trakter etter. Jeg ville bli akseptert som person. Ikke for noe jeg har. Og kom jeg tomhendt var jeg ikke så viktig. Den kynismen som er i miljøet i dag skremmer meg, og passer ikke min person og det jeg står for i det hele tatt. Men pr. I dag er det det som er vant og trygt, vet det kan høres rart ut, men innstilling det kommer et bedre alternativ som får meg til å våge å satse på en forandring er jeg redd jeg har grodd fast inntil videre.

Jeg har drømmer og ønsker som normale folk jegog, men i samfunnet er jeg liksom bare delvis akseptert fordi jeg iblant driver med ulovlige ting for å få økonomien til å gå rundt. Alternativene er verre synes jeg, tyv på heltid eller prostituert. 

Jeg har ett ønske om å få alle negative kommentarer til å måtte spises opp dersom jeg lykkes med prosjektet mit. Å starte nettbrutikken. Det er to år siden ideen kom og jeg begynte å kjøpe varer. Nå har jeg ett ok varelager, det er bare det å få til en bra side og lagt ut alle produktene det står på. Alt har fått sin plass og sitt varenummer og pris. Det hadde Vært så kjekt å få det til. Kanskje vil det hjelpe i forhold til mindre rus. Jeg vil ha noe jeg har fullført,noe å Være stolt av. Jeg tror det er de jeg må sette inn alle krefter nå. Må når det er jul og pengene tar fyr i lommene på folk. Tiden er inne nå. Kanskje jeg egentlig har funnet en plass, den er bare ikke ferdig enda??.

Rotter

. Er for det meste alene hjemme. Uten egentlig så mange å snakke med på en god dag. Så det travle livet med å løpe bena av seg hver dag for å rekke over alle som ville noe er deff ett tilbakelagt stadie. Nå er bare alt tomt.
Bare en mnd så kan jg Ihvertfall gå på butikken igjen.
Lurer på hvorfor solen aldri har vist seg helt I livet.  Bare glimt en sjelden gang så ikke alt tro ska forsvinne for godt. Hvorfor ellers leke med folk på den måten??men nesten 35år uten skikkelig sol en hel dag er lenge.  Hva er vitsen med noe I det hele tatt??
Det er jo og har egentlig med noen unntak alltid bare Vært tomt eller skummelt. .alt annet er ønsketenkning og blaff.  Blir lurt.

Påtvunget tanker og handlinger som ikke engang er mine egne. Bare noen vil at jeg skal formes til noe andre har bestemt. Det er ikke rett. Når ska jeg få bestemme noe. Ikke noensinne får jeg stemmerett.  Ihvertfall ikke I dette livet. Skjønner ikke hvorfor jeg sitter her engang. Ingenting passer eller gir mening. Blir bare mange robotstyrte sjakkbrikker I ett stort spill folk flest ikke ser. De tror det ska Være sånn. Men en ska ikke fortjene å  bli behandler som drit av alle. Tom. Staten. Åndeverden. De andre sjakkbrikker rundt. Drit eller alene. Hvor er resten av alternativene? ?får såvidt velge klær selv.

Sku tro jg va tre år. Men treåringer er ikke alene hele tiden. Eller blir mobbet hele tiden man er med andre..er ingen dum ku og har aldri bed om å bli behandlet som en. Men jeg har vist en gedigen stor neonplakat hengende over meg jeg ikke får brent vekk. Så ikke bli en del av de mobben robotene du og. Da er det bedre du snakker med noen andre enn meg. Jeg kunne likegodt Vært lenket fast I gulvet hjemme med sele til dusjen..du vet alt du gjør sier og tenker blir logget rapportert. Vridd på etter situasjonen. For å bli satt inn I en liten eske man ikke kan snu seg så liten rom er det for noe som helst.  For hvilke nytte ska det komme ut av det?? Finner ikke noe som helst for egendel. 

De små har jeg ingen påvirkning over. Der har staten.  Pappa osv tatt over. Ingen spørsmål meg om hva jeg tenker for de vil ikke innrømme det men de vet det allerede. Så bruker de det som de mener er ok og forkaster resten. Trenger ikke prøve å si eller mene noe/ ingen som gidder høre om igjen noe de allerede vet..men hvorfor ska  alt dekkes over?? Verden. Ihvertfall denne boblen er full av feige rotter som ikke står eller tørr innrømme virkeligheten .
Spes ikke om de har gjort feil. Liker ikke rotter. Og alle sjakkdelene er snart blitt rotter så spillet kan aldri bli ferd
Når alle brikkene likstilles ingen er sterkere enn andre. Alle er rotter. Enten fullt eller på vei å bli. Så vi er lurt trill rundt alle sammen. Det blir aldri en verden på ordentlig . Det vil Være en evig sirkel . Lei en. Som aldri begynner. Slutter. Forandrer seg noe særlig. Bare pga feighet. Jorden går egentlig under pga feige rotter. Tenk hva det kunne blitt. Alt er ødelagt for alltid. Hvorfor ikke helvetes har klart å ta over skjønner ikke jeg. Hvis ikke alle rottene egentlig er starten på helvetes. Egoisme har underkastet det som skulle bli en verden.  Kan aldri endres på. Det er helt forjævlig å Være fanget I det. Uten vei vekk.. Stakkars de jævlige som finner ut av det når fakta går opp for dem. Evig tap på alt som engang skulle bli.det blir for mye å svelge alene. Og er dømt å Være alene.

Bilffiiasko og forsøk på " samboerskap"!

Nå rundt  en  mnd etter bulldpserbehandlingen av kåken er det fortsatt mye som står igjen. Det skyldes at ttt,  litt nytt og ett ekstra flyttelass m på kjøpet som jeg kommer tilbake til. I tillegg til en uke som har Vært preget av passivitet, nerver, tankekaos, sykdom mm.
Det hele begynte med en god kompis som mistet kåken og trengte en sofa og krasje på. Justeringene satt løsere enn vanlig og det gjorde også. Da kom den glimrende ideen om at vi kunne hatt nytte av. Litt surfing på finn og målet stod imot oss. Tidl neste morgen startet biljakten. Det endte med en Nissan primera noen år gammel. Billig ,lettvint,bil I halvannen år var utgangspunktet. Det skulle jo ikke ende helt sånn. Etter ett døgn viser feilen seg som trolig handler om skrekken :toppakning. =bilen vrak.
Så var det dette samboerskapet. En som aldri har bodd alene og en som har  bodd alene I tolv år.. en uke med ti tusen ting å Gjøre I en kåk med atombombenedslag som utgangspunkt.
Det gikk veldig bra og effektivt, dvs det siste kan vel diskutere s men fikk Ihvertfall gjort mye hvis ikke frøken ur bestemmer alt. Så kom litt sykdom og en uke med den Værste inneffektiviteten jeg har Vært ute for og tilnærmet hundre prosent passivitet. Det er ikke mye som har skjedd I den gitte perioden.  Sitter her nå midt på natten og håper på bedre tider I morgen og frem. Men med to timers justering ang kveldsjustering som en mener er alpha og Omega mens den andre mener det er totalt waste og totalt unødvendig.  Bare ett av mange dilemmaer  som har krøpet frem I lyset del korte tiden det er snakk om. Jo det kan Være ok med hjelp til husleien og lånet,  men ikke hvis det feks fører til å dobling av mitt eget forbruk fordi ikke andre tar hensyn . Det det funker ikke under mitt tak. Men jeg må og innse at å snu trenden til en som nærmest hopper på gulvet og holder på å sprekk for å få viljen sin nok ikke er helt med på mine noter. Så mitt første mål er å få kroppen til å få inn I sitt hodet at vi er to, og hensyn Bør gå begge veier  . Siger det inn er vi kommet ett stykke på vei. Men jeg synes ikke det er riktig at jeg ska få doblet mine rusmiddelutgifter bare fordi en jeg kjente trengte tak og ikke var villig å vise hensyn. For når det kommer til rus blir man som barn. Å bevare den ene se på at den andre får er som å gi ett barn lørdagsgodten mens den andre ikke får smuler engang..der er ingen god følelse I det bildet.
Jeg håper og tror vi etterhvert vil finne en balanse I det meste. Må ned en det skal dette funke. Ellers blir det ett kortvarig samboerskap.

Jo høyere en hopper, jo hardere blir fallet!!

I det store og det hele i samfunnnet er jeg å bli "beregnet" som en "gullfisk" i mitt "yrke". Helt til noen økonomiske dører åpnet seg og jeg fikk lyst å prøve å være noe jeg egentlig ikke er, nemlig "større". Dere som har fulgt bloggen aner nok hva jeg her snakker om. Nye lesere oppfordrerer jeg her til å lese seg litt opp for å forstå bedre dette innlegget som er en viktig del av livet mitt, for det begrenser seg litt hva jeg kan skrive uten å skyte av meg foten selv...

Det ble høst, skattekr kom, jeg hadde klart med min beskjedne inntekt å legge vekk litt kr, så kom jeg på at i tillegg til å bruke penger lovlig på nettbutikken jeg jobber med å starte opp, så ville jeg prøve litt kjappe løsninger, raske penger, nemlig i underverden om en kan si det sånn, uten at det på noen som helst måte må missoppfattes som jeg skryter av det, det er bare det a jeg er en impulsiv person og dette "stuntet" virket smart der og da.

I starten gikk det fint, sent men godt. Men lykken skulle ikke vare lenge. Helt til jeg var på "stuketur"  på rvotrilform på kjøpesenteret. Da kom "Karma" og bet meg i halebenet, JÆ....hardt. Resultat, jo jeg sitter meget fortvilet i en ubeboelig leilighet, med dropphånd, skadet haleben bokstavelig talt, ribbet ti skinnet både psykisk og økonomisk og omtrent blottet for verdighet. Det er faktisk noe i det pappa pleier å si :"det fins ingen gratis lunsj".

  • full i rivotriler og lim på fingrene "stuket" jeg rundt på mitt lokale kjøpesenter. Jeg har jo tidl nevnt at meg og rivotriler er en dårlig kombinasjon. Det er ensbetydende i at jeg blir tatt i tyveri. Men denne gangen forsynte jeg meg vellvillig av både utstillinger og planter og det ble lagt ned påstand om en verdi på 20.000kr noe som siden ble nedjustert til 5000. Hadde de riktige tallene blitt lagt på bordet i fra starten hadde nok ikke konsekvensene endt med total overkjøring, en bølge med razziaer og en enorm trakkasering av hordaland politidistrikt mot meg. Da ville resultatet blitt en politianmeldelse  og en anmodning om å levere tingene tilbake. Men da beløpet ble 4dobblet banket det kjapt på døren min. Jeg er jo dessverre ikke ett fremmedfjes hos politiet lengre, så adressen kan de. Og det katastrofale oppi katasrofen var at jeg alllerede var begynt å handle i underverden, og der er det ikke bare bare å gjøre om på en bestilling som er levert. Folka skal jo ha pengene sine, men lite visste jeg den kvelden at det av den første av en bølge med 4 eller 5 razziaer. For første gang i historien hadde de ihvertfall papirene med seg, der ble jeg imponert. Men det er jo åpenbart at hadde jeg visst da at det bare var begynnelsen ville jeg gjort alt i min makt forå stanse "storbestillingen". Jeg er vant med at finner de noe tar de det med seg og går og du ser dem ikke igjen før det er en ny utløsende faktor. At jeg skulle få 4-5uønskede besøk på en uke, til og med da jeg var innlagt på psykiatrisk brukte de en nøkkel de uærlig hadde tilegnet seg og nok en gang ødela trygghetsalarmen min, og det jeg i relativt dårlig forfatning skulle komme hjem til var en totalt rassert leilighet. (hadde jeg ikke hatt familie å ta hensyn til ville jeg lagt ut de værste bildene her) det er nå seks dager siden jeg ble skrevet hjem og er såvidt begynt å rydde opp. Det bare knakk meg helt. Har nesten ikke klart å være her, med nøkler på avveier og ødelagt alarm. Som om jeg ikke hadde nok problemer med nervene..
  •  Gjett om jeg har angret på "storinvesteringen". Det ble jo bare trakkasering og dårlig karma ut av det. Til og med en dyr sykkel jeg hadde i pant mot at jeg i vår lånte noen husleiepenger ble tatt  i beslag. ting er slengt rundt på, en henger fast i kliss på kjøkken gulvet, til og med barnerommet er traspet. Hvor jeg ikke oppbevarte noe ulovlig. Og for å finne det siste de fant må de ha hatt hund, så det som jeg var begynt oppussing på er nå totalt kaos på pur f...jeg er så fortvilet at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hvilke ende å begynne i. Jeg som alltid har prioritert å ha ett så pent hjem som mulig og alltid fått skryt for det, til og med av politiet, skal bli skrevet hjem i dårlig form fra sykehus til noe sånt. Det må nesten sees skal en skjønne hvor ille det er. De som har vært innom for å se for de tror meg nesten ikke, sier det er ren trakkasering fra politiets side hvor de atpåtil siste gang brukte en nøkkel de ikke hadde hjemmel for å ha. 6mobiltlf er nå ubrukelig, for tre tok de med seg for å gjennomgan, den nyeste bare to uker gammel s6, og de tre siste tviler jeg var tilfeldig at akkuratt de lå igjen. De har nok gjort noe med de og latt de ligge "liksom" tilfeldig igjen i håp om at jeg sku være dum nok til å bruke en av de. De er ikke i min varetekt lengre de nå. Jeg har visst hatt nok uflaks på en stund får jeg håpe.
  • Nei det å leke "storfisk" var nok litt utenfor min liga og jeg er overbevist om at med alle de gangene de ikke sa seg fornøyd og kom tilbake så er det blåsing inni bildet, jeg kan bare ikke peke på noen. Nei jeg får visst holde meg til de på min egen str. Like barn leker best sies det jo...
  • Bare for å gjøre hjemkomsten perfekt var mine normalt igjentrukne gardiner på vidt gap så alle kunne se-kempekjekt når en allerede har ett skralt rykte i nabolaget-nødvendig politiareid???kanskje en brøkdel av det det gjorde og laget seg 5 ærender for å fullføre til og med med hund- sløsing av samfunnets ressuurser og trakkassering er vel heller ett passende navn- 6mann var de her på det meste pluss en hund- jeg bor ikke i en villa, men en 3-roms blokkleiliget med sånn ca nærmere 100 naboleiligheter bare  i min blokk. Nei diskresjon er visst ett fremmedord, mens uthenging er populært her i hordaland. Er det rart om jeg i blandt føler jeg lever midt i"the shield",hvor det åselv følge lovverket og gå forrann med ett godt eksempel ikke akkuratt er politiet i serien sin sterke side. De er visst rolllemodeller for enkelte her i Hordaland politidistrikt uten at man nødvendigvis skal ta alle under samme kam her heller. Men kritikk får de tåle for den er verken usann eller blåst opp. For å øke troverdigheten måtte jeg ha begynt å navngi noe jeg ikke driver med i min blogg. Så det er ett uttdrag fra den brutale sannheten i "perfekte" Norge. Jeg har en del historier som etterhvert som det passer vil banke på døren og frem i lyset hvor de hører hjemme. Ikke under teppet hos en eller annen tilfeldig etterforrsker. Jeg nevner ingen navn og kan dermed ikke få i retur at jeg henger ut og trakkasserer enkeltpersoner, og dessuten var de i dette tilfellet veldig mange mot en i tillegg.
  • Nei alle har rett på å ha en egen menng i en sak, jeg har her ytret min side og opplevelse, og er interrresert i å få litt respons hvor langt poltiet kan gå i rettferdighetens navn i kampen mot kriminalitet?? noen som har en mening eller tre??

OBS!!Har en liten tilføyelsefor å poengtere hvor hjertet mitt egentlig ligger. At livet mitt i dag er situasjonsbetinget. Så vil jeg oppfordre alle  lesere til å sette seg inn i hva man faktisk støtter ved å bet 300kr i året til Norsk Narkotikapolitiforening,som støttemedlem, som nemlig driver forebyggende arbeid for ungdom mot narkotika og hvor bra arbeid de gjør. Hiv dere rundt dere og å bli støttemedlem. Dere vil da motta  medlemsblad som kalles motgift og det eneste som kreves er kr 300 i året. Det vil jeg påstå er verdt hver kr hvis det kan hindre en flott ungdom å få ett like kjipt liv som jeg selv lever akkuratt nå. Tenk om det var din ungdom det stod om. Og tenk så kult om vi på ett tidspunkt stod flere med rusproblemer eller som pårørende der en politiet selv stilte med medlemmer,, har en pågående konkuranse med en rusfri venninne om å verve flest støttemedlemmer der. Kampanjen er utrolig bra og heter "bry deg"!! Ta ihvertfall en titt innom nettsiden deres og les hva de bruker midlene til. Bare det hjelper en ungdom er det verdt det!!! Spre dette er dere snilll!!!

 

Ville heller dø enn å ha en fot mindre!!

Kun par dager etter jeg ble dårlig behandlet på legevakten først,  endte på sykehus,  men følte de gjorde halvveis arbeid,  så når foten ikke ble bedre ble jeg alvorlig redd for blodpropp og oppsøkte legevakten på nytt. Det hele burde jo skremt meg til fra å sette flere skudd,  men det skal mer tiden det.  Hadde det vært aktuelt at barna skulle flytte hjem er jeg overbevist om at på en eller annen måte ville funnet styrken i dem.  Men det er dessverre ikke sånn systemet fungerer. 

Jeg oppsøkte ihvertfall legevakten og siden det viste seg og bare være tre før og lite folk der bestemte jeg meg for å prøve å være "vanlig",  å sitte på venterommet.  Tiden gikk,  foten begynte å verke mer,  og talte jeg ikke feil ble ni ropt opp uten at det ble min tur i tillegg til alle ambulansene som selvsagt prioriteres.  Da klarte jeg ikke mer og gikk i skranken og prøvde å forklare at når det var Så mye folk pleide jeg å få sitte på andre siden hvor det nesten aldri er noen.  Har hatt den  avtalen i over ett halvt år nå.  Det var så fullt at jeg ikke kunne sitte med foten høyt engang og musikk som pleier å være beroligende opplevdes bare somaliere de som var der maste på Eg og dermed snakket om meg så jeg var kjempestresset da jeg spurte fint om etter to timer der om jeg kunne få sitte på andre siden.  Jeg hadde tross alt virkelig prøvd så ble rimelig paff da de sa det var helt utelukket.  Tipper det var hun samme som sist (heksa) som satt der.  Samtidig som jeg var livredd for å miste foten.  Det var da jeg fikk ideen om at da ville jeg heller dø,  så slengte papirene i skranken og sa at døde jeg var hun delaktig i det.  Ikke helt rett det.  Det å dø er  isåfall mitt valg.

Jeg gikk på nærmeste butikk for åkjøpe en brus da det gikk opp for meg at heroin med motgift i kroppen ikke ville virke og at jeg hadde nærmere seksti tabletter på meg.  Jeg gikk langs vannet med en fred at nå kunne snart ingen være ekkel med meg mer fordi jeg har en godkjent sykdom,  opptil flere faktisk.  Nå var det bare å vente tilopillene slo inn også var det takk for meg i denne bedriften verden.

Men det skulle ikke gå helt sånn.  Jeg ble så ute på de pillene at jeg sovnet på en benk midt i sentrum istedet for skogen hvor jeg hadde tenkt var en fin plass.  Der hadde noen selvsagt ringt og skaffet meg som ikke ville ha mer hjelp.  Men var bevisstløs sp det var liten motstand i meg. 

Jeg våknet halvannen dag eller noe på rusakutten fortsatt med begge bena.  Idag er de bedre,  men ska du være nødt til å prøve å ta livet ditt for å få hjelp?? De kjenner meg såpass på legevakten at de vet hva som funker så trass fra deres side kostet meg nesten livet.  Som jeg nå fortsatt med to ben er glad jeg fortsatt har.  Nærmere seksti clonizer på 2mg er mye det.  Vanligvis tar folk en til fire alt etter hvor mye er er de har. 

Nei hadde man gått helsevesenet i sømmene har det nok gått mange unødvendige liv.  Alt jeg ba om var om å få sitte på en plass uten alle de menneskene jeg tilslutt ikke klarer å holde oversikt over hvem som er hvem.  Stemmene flyter i ett så alle kan være satan tilslutt og alle kan være agenter der fra staten som er sendt for å ta meg.  Klart jeg ikke tørr sitte der da.  Kanskje min straff akkuratt var å miste foten.  Det tror jeg ikke jeg kunne levd med selv om jeg fortjener en straff for gale ting jeg har gjort,  aller mest for å gi fra meg barna før jeg el innlagt første gang.  Er det noe jeg angrer på så er det det.  Kunne gjort det meste for å få gjøre det anderledes.

Men ti år snart er gått og det er lite jeg som har fått dum ku stempel i panna kan få gjort.  Prøver nå å snart begynne å jobbe igjen.  Ska starte nettbutikk.  Bl. A drive drops hopping m. Mer.  Kommer nok til å reklamere litt her når den er klar.  Jeg kan ikke gå fra jeg er tyve to år og ikke gjøre noe resten av livet.  Tiden vil vise om en slår an,  men jeg satser ihvertfall hundre og ti prosent på den.  Har fått hjelp av familien og.  Håpet er jo at de T ska bli såpass aktivitet at dt rett og slett er mindre plass til rus.  Vi får se,  synes ihvertfall det er spennende å skulle drive noe eget. Kanskje er det en del på veien for å bli rusfri og.  Det ville jo vært perfekt.  Så får helsevesnet sysselsette og klare seg uten oss 'storforbrukere' som de så fint kaller oss på fagspråket.  Hos politiet er jeg med en åpen sak havnet på gjenganger avsnittet,  hadde skjønt det da alle de andre var åpen,  men de er jo ferdig nå. Og det var for noe så teit som at jeg passet på noe før noen og fordi jeg ikke blåser ble jeg tatt for besittelse av litt hasj, jeg som ikke røyker en gang.  Ja ja,  det er ikke alt vi skal skjønne.

Bildet er fra stuen når jeg har disko kulen på i mørket.  Ganske kult spør du meg))

Uglesett på legevakten!!

 Var på legevakten forleden dag, det var ikke en utelukkende positiv opplevelse. Der er det fortsatt en del individer som bruker "dum ku" stemplet mot meg. Begynte så fint å treffe en hyggelig dame fra rusakutten som sa det var kjekt å treffe meg oppegående. Ikke halvveis i koma som hun har gjort en del ganger. Verre ble det da jeg skulle over gate og registrere meg på legevakten. Har hatt en sånn avtale med legevakten at jeg kunne få skrive meg inn ambulanseinnangen og vente der dersom forholdene tillot det om det var mye folk på hovedingagen. Det har fungert 100 prosent frem til den dagen. Jeg har taklet angsten med å bare være på legevakten ved å få vente ett sted hvor det var langt ferre folk. Det har ikke vært for å korte ned ventetiden, men begrense antall folk og forholde seg til , og det har funket. Har faktisk ikke gått fra legevakten en gang siden det forslaget kom på bordet. Men hun som var på jobb den dagen ville det anderledes. Hun ville ikke åpne journalen for å se om det jeg sa var sant en gang, for hun hadde retningslinjer å forholde seg til..ikke ville hun si navnet sitt, og ikke hadde hun myndighet til å skrive ett notat/vedlegg til jouranlen min at jeg hadde prøvd å gå til lege med en mulig blodpropp i foten, men ble avvist, sånn at jeg visste hvem jeg kunne saksøke den dagen foten røk om det skulle skje. Hun sa rett og slett nei på en sånn ovenfra og nef holdning, jeg er bedre enn deg liksom til alt jeg spurte om. Jeg er ikke den som tar lett til tårene. Til det er følelsene for bedøvet av rusen. Men frykten for å miste foten, sinnet over holdningen til dette umulige kvinnemenneske fikk selv det begeret til å renne over. Da kom hun kjekke fra rusakkutten bort og spurte hva som stod på, og sa seg villig til å følge meg og stå i køen med meg til jeg ihvertfall fikk skrevet meg inn. De har det travelt, men det var hun altså villig til å ta seg tid til. Men jeg ville prøve en siste ting, ringe selve legevakten via tlf og prøve den veien. Det fungerte, tror hun var litt sjokket hun som tok tlf, hun fikset ihvertfall sånn at hun sure måtte svelge fjorten kameler og skrive meg inn. Når jeg kommenterte sånn at andre i nærheten hørte at det var sånne med holdninger til rusmisbrukere som hun åpenbart hadde som var skyld i at mange mistet både armer og ben og i værste fall livet, for de unngår legevakta feks fordi de er redde for å bli møtt på den måten. Det er altfor mange og  for lett å glemme at bak sprøyten, alle unotene en rusmisbruker gjerne har så er det ett helt vanlig menneske som har behov for pleie og omsorg og kan bli syk på samme måte som "streite" En som ruser seg har kanskje ett ekstra behov for omsorg iblandt, for det er ett tøft liv. Ikke bli møtt med forrakt og nedverdigelse fordi en er så syndig å be om hjelpen en har rett på. Hun damen så ned på meg og gadd ikke spørre om fødselsdagen en gang fordi hun kjente til meg og sånne som meg fra før. Og hun hadde heller ingen forståelse/innsikt i mine psykiske utfordringer, eller vilje til å la det være mulig for meg å vente på en helt nødvendig undersøkelse. Om det var blodpropp er fortsatt ikke helt avklart, men foreløpig ble det sagt infeksjon. Ble akuttinlagt den dagen når jeg omsider fikk snakket med en lege. Den ene foten var knallrød, 4cm tykkere enn den andre , hard og smertefull. Oppskriften på en blodpropp som uten forvarsel kan løsne og vandre videre til hjerte, lunge eller hjerne. Da dør man i værste fall så det er ingenting å spøke med. Skulle så gjerne ønske at jeg klarte å unngå å utsette meg for den ekstra risikoen daglig, for jeg har tross alt to barn å tenke på, som jeg har kyst se vokse opp. 

Barna er blitt store, og tiden renner fra meg.

Hin dagen banket det på døren. "hvem er det nå som maser?",tenkte jeg, litt irritabel. Det jeg aldri ville gjettet at det var min sønn på snart tolv som stod der og ville besøke mamma. Jeg ble så paff at det var såvidt jeg klarte å si hei. Like overrasket var jeg over at han husket hvor jeg bodde, det var selvsagt han husket, sa han. Han ville ligge over her, at jeg ikke har fått kjøpt nye senger til dem betydde lite. Han kunne sove på sofaen.  Helt i hundre over å se de gamle tingene sine var han også. Han hadde løpt i fra de som jobber på den instutisjonen han bor på, for de hadde vært i nærheten. Det var ikke lenge han fikk være her, men det var veldig kjekt å se han igjen Håper ikke det blir lenge til neste samvær, har ikke fått planen enda.

Her for en ukes tid tilbake var jeg med datteren min. Vi var først til frisøren, mamma skulle få sommerklipp. Hadde ingenting jeg skulle sagt selv, men har fått mye skryt  i ettertid. Etterpå var vi på shopping før vi gikk på resturant og spiste. Det var ikke pølse og pommes fritz på 10-åringen nei, det var skikkelig salat med alt tilbehør. Var jeg så voksen når jeg var 10? Tvilsomt. Veldig fin ettermiddag ble det. Det var fostermoren sitt iniativ, hun er bare helt herlig. 

Det nærmer seg ny fylkesnemdsak. I sakspapirene er jeg bare nevnt i en bisetning. Som om jeg ikke eksisterer. Ingenting om hvordan samværene har fungert, rett og slett ingenting. Blir ikke lett og få økt opp samværene når ingenting er dokumentert. Alt handler om barnefar som ihvertfall i følge de papirene har lagt meg for hat og han krever omsorgen tilbake fra barnevernet. Noe mer egoistisk og selvopptatt person skal du jammen lete lenge etter. Nå fungerer barna godt der de bor, de har ikke hatt det så bra på mange år, de har flyttet veldig mye. De hadde de slettes ikke godt hos han. Det blåser han i , nå har han lurt en ekspert til å "friskemelde"han, så nå hadde det vært beleilig å få barna hjem igjen, blås i om de har begynt å skape seg ett liv der de bor, få venner, slå litt rot for første gang siden de var små. Dette vil han bare rive de opp fra. Han forstår ikke at det er ikke alltid det er til beste for barna og bo med foreldrene. Han har ingen empati og ingen innsikt i egen situasjon. Han trenger nok barna blandt annet til å få støtte til å bo. Han har faktisk vært så stygg med tanke på sønnen at han har sagt han kunne bo på instutisjon i uken, men hjemme i helgene, mens datteren skulle få bo hjemme hele tiden. La de være i fred der de er. Nå har de det omsider bra i trygge omgivelser. Jeg skulle selvsagt ønsket de hjem igjen. Jeg hadde kastet nålen på flekken hadde det vært tema. Men sånn er det ikke, og jeg mener jeg fungerer altfor ustabilt til at det ville være bra for barn på den alderen å bo her. Å komme på besøk er noe annet. Men skulle de på eget iniativ komme som 16-åring og ville hjem, så er de hjertelig velkommen. Men jeg skal ikke være den som river røttene fra dem. Det må komme fra de selv 

På den ene siden er det bra at de blir større, på den andre løper tiden fra meg. Jeg får fortsette  som jeg har gjort en stund, ta en dag av gangen, noen ganger bare noen timer.

Narkotika på statens regning!!

Nå forleden tok jeg en stor avgjørelse i livet mitt, hvor målet var å reddet mitt eget liv-hvorvidt det er noe jeg i fremtiden vil være glad for eller angre på fordi det fikk så mange konsekvenser-det vil tiden vise. Jeg takket ja til narkotika på statens regning via LAR(legemiddelassistert rehabilitering). Jeg fikk ikke startet på ønsket preperat, men bestemte meg for å stille med åpent sinn til det de foreslo. Jeg er forløpig ikke imponert. Etter kun seks-åtte timer følte jeg sterkt behov for mer medisin, det var første gang jeg prøvde 16mg med "film", Ett stykke papir som legges under tungen for å smelte, de dagene jeg fikk det i form av smeltetabletter var det tilstrekkelig, så er litt frustrert her jeg sitter. Vet ikke hvor mye som skal til for å få byttet. Det som gjorde at jeg tilslutt takket ja, var at jeg var innlagt på tvang i psykiatrien på "cold turkey", ingen nedtrapping, ingen medisiner til å hjelpe mot abstinensene jeg fikk pga det jeg var vant å bruke før innleggelsen. Etter to uker klarte jeg ikke mer og gav etter. Det jeg håper på er at å måtte ut og hente medisin hver dag før elve vil bidra til at jeg får litt struktur og rammer på hverdagen min, lettere å holde avtaler, og kanskje bedre mestring både i forhold til rus og psyke.

Denne innleggelsen førte med seg mye styr og drama. Noen ganger føles det som å leve i en film hvor jeg får langt større oppmerksonhet enn jeg liker. Jeg trives best et godt stykke under radaren. Det begynte med at jeg nektet å ta imot forskrevet depotmedisin, grunnet jeg opplever ikke at den utgjør noe positiv forskjell i hverdagen min-tvertimot, jeg blir tiltaksløs, det er vanskelig å gjennomføre ting, det å tenke ferig en tanke er bortimot umulig, jeg har fortsatt de samme utfordringene hvor jeg bl.a er redd for veldig mye forskjellig som de kaller psykotiske symptomer, jeg er ikke helt enig i årsaken, men min stemme teller liksom ikke, spesielt ikke etter mars i år hvor rapporten til to rettspykiatere var klar. Har ikke lest hele rapporten, men konklusjonen var ihvertfall at i forhold til tidligere straffbare forhold så kunne jeg ikke straffes, for jeg var det de kaller for utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det det egentlig betyr er at det er en god mulighet for at jeg på gjerningstidspuktet kan ha vært syk, og ikke tenkte helt over handlingern jeg i praksiss gjorde. Det eneste som har vært fordelaktig ved ett sånt stempel er at jeg ikke har blitt dømt til fengsel foreløpig. Det er ikke ett frikort for fengsel for resten av livet, for jeg kan jo bli friskmeldt og dermed ansvarlig på en helt annen måte for handlingene mine, men i alle andre sammenhenger har det vært langt ifra fordelaktig. Det er nesten som jeg er stemlet som dum, og ar min stemme ikke kan taes alvorlig. Selv ikke når jeg fungerer normalt. Det synes jeg  er ganske urettferdig. Jeg har jo to små barn bl-a. Det er blitt lettterew for systemet å legge meg inn på tvang på sykehus- noe som på mange måter blir som fengsel, bare det at man vet ikke hvcor lenge man må være der. Jeg har blitt oppfordret til å be om en ny utredning, men jeg vet ikke om jeg helt ser vitsen om jeg skulle fått det igjennom. Jeg svarte så ærlig som jeg kunne på de spørsmålene jeg fikk, og de var tross alt to psykiatere med veldig lang erfraring som helt uavhenig av noe eller noen gjorde hver sin utredning før de gikk sammen og kom til en koklusjon. Jeg kan ikke helt skjønne at noen andre skulle komme frem til noe annet når det gjaldt den aktuelle perioden. Men hvis det viser seg og bli ett stempel for fremtiden og min helsesituasjon skulle endre seg betydelig til det bedre vil jeg vurdere sterkt å be om en ny karlegging med tanke på mulig friskmelding, men kan ikke pr dags dato se at det skulle ha noe hensikt. Da må det jo nesten over tid ha vært en positiv fremgang mener jeg da. Men det er ingenting som jeg heller ville enn akkurat det. Da ville jeg trolig fått sertifikatet igjen og det hele. Så jeg håper det i fremtiden vil ha noen hensikt og at jeg kan få ett "friskmeldingsstepmpel".Heller det enn "frikort"! Det er sikkert mange som er i samme situasjon som ville stilt seg i samme ønsketenkning.

Lenge, faktisk over en mnd fikk jeg gå uten å ta medisiner. Men plutselig hade legen fått for seg at det hastet. En lege jeg dessverre kommer dårlig ut med. Så da jeg går fra sist møte jeg hadde med de i begynelsen av juni, etterlyser han meg og rekvirerer tvangsinnleggelse på meg. Den første natten sov jeg ved litt tilfeldigheter på en av byens sovetilbud til trengende. Jeg oppholdt meg på dagavdelingen deres, og når det nærmet seg stengetid ble jeg lammet av en voldsom angsfølelse. Jeg turde ikke og nektet og gå ut. Personalert var heldigvis forståelsesfull og lot meg bli og overførte meg til nattavdelingen. Jeg var sikker på at det var noen som ventet på å drepe meg om jeg gikk ut, jeg var livredd. Fant nå roen hos de og sovnet til slutt. Sov så tungt dagen etter at jeg  bare ble overørt til  dagavdelingen igjen, og sov på ett hvierom der. Jeg skulle ha samvær med datteren min den dagen, pluss jeg hadde avtale med komunen i forkant.

Ut på dagen fikk jeg en tlf fra komunen at de hadde vært oppsøkt av psykiatriambulansen den dagen og fått overlevert en ny nøkkel til leiligheten min, og egentlig skjønte lite. Men at det var planlagt at de skulle komme fra politiet og ambulansen og hente meg mens min 10år gamle datter var på besøk. At dette kunne være skremmende for hun, og at vi ikke hadde møttes på over to mnd brydde de seg lite om, så det var bare en ting å gjøre, avlyse hele besøket. Kunne ikke risikere å utsette hun for det dramaet.  Lang historie så hadde altså politiet og ambulansen vært hjemme hos meg samme morgen og kommet til tom leilighet. Så skulle de være lur og tok seg sånn frihet at ingen jeg har snakket med har hørt lignende. De bestilte låssmed til å åpne og skifte lås i døren min, de forlangte at borettslaget skulle stille med ny lås. Så de begynte letingen etter meg med å stenge meg ute fra min leilighet som jeg faktisk eier. Jeg har kjøpt den for snart elve år siden. Uten hjemmel i lovverket bare skifter de lås uten å varsle meg eller si fra, med planer om å gi en 10åring en skremmende opplevelse hun trolig ville husket lenge. På samme dag stiller strømselskapet og stenger strømmen, med påskudd av en ubetalt regning på 900kr. De påsto at det hadde ingen sammenheng og at de hadde prøvd å nå meg på ett mobilnr som ikke har vært i bruk på seks år en uke i forveien. Det er ikke tatt hensyn til beløpets str, ei heller at på 10år har jeg tidl hatt en purring, så det var sannsynlig at det hadde skjedd noe siden de ikke hadde fått kr. Men siden alt var "tilfeldig" kunne jo de ikke ta stilling til sånne vesentlige ting så de tok sikringene og stengte rett og slett av hele strømmen, det også uten å varsle meg.. Det er det jeg mener med at min mening og stemme ikke lengr er så viktig, og systemet kan nærmest opptre akkurat som det passer de ovenfor meg. De behøver ikke engang følge loven.. De kunne ikke følge vanlig prossedyre som feks ringe meg, de hadde nr mitt, og gjerne begynt å se etter meg på steder som var kjent at jeg pleier å oppholde meg. Det er jo det som er vanlig prossedyre. Hvis de har noe som heter aktivt søk, så sporer de gjerne deg opp ved å spore tlf og bruke info fra hvor du har brukt kortet sist og sånt. Men når det gjelder en som er stemplet som dum så behøver det offentlige tydeligvis ikke ta hensyn til feks naboer og følge vankige prossedyrer. Det viktigste er å få en person ut av sirkulasjon snarest mulig..

Det endte som det måtte..dagen etter tok jeg en overdose som ikke var akkurat farlig, men nok til at jeg våknet opp på rusakkuten. Og der var det en lite hensynsfull lege som ringte og meldte meg idet jeg åpnet øynene. Jeg rakk faktisk ikke få på meg klærne før ambulansen stod utenfor og forlangtye at jeg ble med. Bare på bilen var de tre, pluss allew ansatte på legevakten, pluss jeg fortsatt var litt fortumlet, så det å gjøre motstand hadde liten hensikt. Så der var friheten min over, og jeg ble kjørt til flere ukers fangenskap.

Nå etter jeg kom ut fikk jeg høre enda mer urovekkende i forhold til at det ofentlige tar seg friheter. Da jeg sovnet grunnet overdose oppholdt jeg meg på ett dagsenter hvor normalt politiet ikke har adgang. For det er ett tilbud for dem som er i aktiv rus, og det at man går der og benytter seg av tilbudet skal ikke politiet kunne direkte dra seg nytte av. Når ambulansen kom, kom de sammen  med en patrulje, til meg som sov så tungt at ingen fikk kontakt. Det var ikke noe i den situasjonen som skulle tilsi behov av politiet. De burde ikke fått slippe inn engang. Men det stoppet ikke der. Ene betjenten gikk i lommene på meg og begynte å grave, da hadde en av de andre brukerne fått nok og gikk bort og ba hun legge tingene på plass(lommebok og tlf) og komme seg vekk fra meg. Jeg utgjorde kke noen fare for noen og de hadde ikke noer i mine lommer og gjører fikk de beskhed om. faktisk godtok de det og forlot stedet, så det tyder på at de visste godt de gikk langt over streken. Men igjen, de hadde med en bevisstløs persob å gjøre som i tillegg er stemplet som dum.. da gjelder ikke  norsk lov..

 

Når listene blir lange og begeret fullt!

 Har drevet en del med lister for forskjellige ting i det siste. I ett forsøk på å få mer oversikt over ting i hverdagen og livet. Nytten av det har vært varierende, blant annet fordi formen langt i fra har vært på topp. Men ikke krise hver dag heller, så har nå stumpet igjennom dagene på ett vis. Ja, ja, det vil si at en dag i forrige uke kunne det etter hva jeg er blitt fortalt gått veldig galt fordi jeg undervurderte virkningen av tabletter, noe jeg har heller mindre erfaring med i forhold til andre ting. Men det gikk bra denne gangen og, heldigvis, men det var tilfeldigheten som var på min side denne gangen.

 Tilbake til listene. Det har vært om mye forskjellig, alt fra gjøremål, hva er bra og ikke, huskting, prislister på ting kjøpt på for eksempel salg eller nettet for å prøve å tjene noen kr, til de som kanskje har opptatt meg mest, "sint på listen" og "ikke velkommen listen". Jeg ble pluteslig så sint på en som stjal en sykkel fra meg og sa politiet hadde tatt den, han trodde visst han snakket med en ku. Det var vel der begynnelsen på ett hurtigvoksende beger startet, og jeg fikk opp øynene for hvordan mange faktisk behandet meg som en mindreverdig idiot. Men plutselig holdt begeret på å flyte over og jeg gikk og var sint store deler av tiden, og listen over hvem jeg var sint på og hvem som ikke lengre var velkommen hos meg bare vokste i full fart. Det som går igjenn er folk som lyger, stjeler, bøffer, viser null eller ingen respekt for meg og naboene og til og med familien min. Folk snakker om hverandre og prøver å sette meg opp mot forskjellige folk, også har du de som skal "hjelpe" sier de for å oppnå ett eller annet til sin fordel, alternativene er mange. Skulle nesten tro det var "Hotell Cæsar" så mye drama som "krydrer" hverdagen.  Kommer muligens til å poste en melding til en som har inntatt mange av disse rollene i teateret kalt livet mitt.

 Å ha ett normalt humør er en stund siden jeg har kjent på, nå har det liksom vært enten sint, redd eller ingenting. Det å være sint ble jeg for ett par månder siden for første gang på flere år, redd eller ingenting har preget hverdagen de siste årene. Den siste tiden har angsten vært veldig sterk, noen ganger nærmest panikkanfall. Det er ikke noe kjekt noen av delene. Begge sider er sikkert sunt i små prosjoner, men det har tatt litt overhånd. Frykt var det jo som drev meg inn i overdose kort tid tilbake. Det er farlig det, man kan faktisk ende opp med å rett og slett ikke overleve. Det er litt skremmende å tenke på, at det er så små marginer på å være eller ikke. Man kan når det stormer som værst gjøre en del alvorlige feilvurderinger, noen ganger kan man faktisk ikke stole på sine egne vurderinger en gang, for en vet ikke hva som er sant og hva som er fantasi til tider. Og man kan bli nesten fratatt evnen til å handle på den andre siden av skalaen, at man sitter med veldig mange gjøremål, men får rett og slett ikke gjort noe som helst. For eksempel i dag er en sånn dag. Men noe er litt anderledes i dag, for nå er nemlig frykten for å bli like redd som i går, like krevende for å ta beslutninger som må til for å få gjort noe ganske krevende for hodet, og evnen til å tenke ferdig en tanke, før fem nye faller inn i de andre og alt blir en eneste stor suppe. Og resultatet, jo, jeg sitter på en stol hele kvelden, natten, nesten morgen, og foreløpig langt ut på samme dag uten å få utført noe som helst, og i dag, typisk at det måtte bli en sånn dag, veldig mye som skulle vært gjort, som jeg ikke kommer i gang med, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det er så mange tanker at det tar all energi og oppmerksomhet som jeg egentlig skulle brukt på å gjøre ting. Har prøvd med å øke dosen på en medisin uten at det hjalp veldig, tror gjerne en jeg ikke får lengre kunne gjort større nytte. En ting er ihvertfall sikkert, den hersens sprøyten de tvinger meg til å ta hver tredje uke gjør absolutt ingen som helst nytte for at jeg skal få en bedre hverdag, de kan skylde på rusing og søvnmangel til krampen tar de, men fakta er at fordi jeg enten har vært veldig sint eller veldig redd, så har jeg vært veldig sliten ut av lite og fått ett veldig økt søvnbehov, så jeg har sovet mer enn vanlig og en naturlig konsekvens er at jeg har ruset meg mindre, så den må de lengre ut på landet med denne gangen. Men det er det som er argumentet hver gang, at medisinen ikke virker på grunn av lite søvn og mye rus, men denne gangen må de komme med en bedre forklaring og begrunnelse til at de ikke enten kan fjerne hele medisinen, eller eventuelt bytte til noe annet.

 Man kan bli ganske sint på seg selv, når en sitter der som en kjempepyse som er redd alt mulig og derfor får ikke gjort noe som helst. Spesielt da hvis det er nødvendig eller påvirker noe som skal være kjekt. Da kan man få lyst å bytte ut seg selv med en person som faktisk får noe til. Man blir både sint, frusrert og fortvilet over ens egne prestasjoner på helt enkle ting i hverdagen, det er langt i fra alltid det er store ting, bare pittesmå ting blir uoverkommelige. 

 Om resultatet blir flere lister for å holde styr på ting eller om alle går i bosset vet jeg ikke, uansett er det en selv en tilslutt ser i speilet og må forholde seg til, uansett hvilke følelser som styrer og regjerer. Rus kan hjelpe på å få litt kontroll, det bedøver følelsene, men skal en få full konroll kan en ikke bare lene seg på rusen, for uten følelser blir man jo helt "ubrukelig" og, man får heller ikke gjort noe da. Kommer nok til å bruke rus som en krykke en stund til, men håpet er å en eller annen gang kunne mestre de små og større utfordringene i livet uten å bedøve seg selv for å håndtere de, men det er nok ett stykke frem i tid. Foreløpig får jeg si meg fornøyd med å ha klart å redusere bruken og prøve og feile på hva som hjelper, akkurat nå prøver jeg lister.

Time for time!!

Det er som hver time er den siste for tiden.  Føles nesten meningsløst å planlegge,  men det må jg ihvertfall prøve iblant.  Hodet er overfylt med tanker, mange av de er ikke mine, men de liker seg inn selv om det er trangt om plassen. Innimellom skriker stemmen til meg,  overdøver alt annet,  det blir umulig å tenke klart. Noen ganger når jeg prøver å snakke setter ordene seg fast i halsen uten at jeg egentlig vet hvorfor.
  Det at jeg har vært så mye alene i dag mot vanlig er egentlig mot fornuft, for har fått mange beskjeder om at hvis ik sånn og sånn så kommer de fra staten og tar meg snart. Jeg har fundert på hvor det er tryggest,  hjemme eller ute?? Nå kommer hevnen for alt det gale jeg har gjort.  Det er ihvertfall ingen som behøver å   bekymre seg for at jeg slipper unna, for det er bare ett spm om tid før de tar meg,  hvordan de straffer meg vet jeg ikke,  men har en følelse av at det blir jævlig.  Må bare ta en time om gangen,  for vet ikke hvor mye lengre tid jeg har i "friheten" sfangeskap. Det er bare på papiret det er fritt,  i realiteten er jeg bare en slave,  det bare skifter litt på hva som styrer.  Det er for mye kjør til at jeg får sove,  vurderer å ta en juss så kanskje jeg får slappet litt mer av enn nå. Ikke kjekt med nervene utenpå klærne. Egentlig kan det godt hende at alt bare er en ond drøm, at jeg våkner snart,  og ting er greit.  Vet ikke, men det føles helt merkelig å skulle sove i drømmen,  som er så kjip at du kan ende opp som ingenting.  Og hvem skal da våkne opp fra all driten?
Mye som må ordnes, kan ikke bli fanget i drømmen,  ikke helt enda I hvert fall. Tror jg skal treffe minsten snart,  må jo eksistere til da,  er det folk som har først blitt onde som ender opp som ånder som jobber for satan for å få andre ond.er det det som holder på å skje? Er dritredd. For a sove,  være våken,  eksistere og slutte å eksistere. Føler tiden renner ut for alt,  for at alt skal bli til ingenting. Det er tusen spørsmål og få svar. Bare mye usikkerhet og frykt. Kunne ikke bare sannheten over sannheten kommet, kanskje det ville løst noe,  tatt vekk noe,  sånn at ikke alt ble værende så kaotisk. En racerbil i hodet er nesten umulig å følge med, alt annet blir så sakte. Må ta en pause,  men får ikke lov. Ikke tørr jg heller. Henger som ett slips etter alt som skjer, og som er i vente. Vil bare vekk,  men all ondskapen fanger meg i makten til ondskapens makt.  Det hadde vært sa Mye lettere å gli med,  men kan ikke det, ikke enda tror jeg, vet rett og slett ikke. Det er så mye a forholde seg tillat plass til a lære noe går Sent, kanskje jeg bare glir med likevel, er sa sliten av a prøve a stoppe alt,  for det kommer som ett tog.  Det er en bad tripp som ingen ende vil ta. Kanskje jeg har tapt kampen mot ondskapen for den var begynt egentlig.  Kan ikke sannhetens bok åpne seg??

Planene som gikk så langt i fra planen!

Blitt en stund siden sist nå.  Vært hjemme fra sykehuset i ca en mnd nå.
Men jammen har det vært mye styr med legevakt, medisinsk sykehus med alt som følger med,  feks utallige timer å vente.  For det var omtrent det første som skjedde når jeg kom hjem,  var at jeg ble innlagt pga infeksjon. Jeg følte meg ikke syk,  bare sliten,  så jeg kledde på meg på akuttmottaket for å dra hjem,  vips vær det to vektere der som satt på meg i tre dager før jeg klarte å snakke meg hjem.  Hadde de ikke gjort det er det en god mulighet for at jeg ikke hadde sittet her i dag,  for jeg var ganske syk viste det seg.  Berer fortsatt preg av det selv om det ihvertfall er to uker siden nå, hvis det ikke er tre. De var også redd blodpropp i den andre foten,  men etter alle tenkelige undersøkelser ble det utelukket.
I forhold til rus var det ikke lenge jeg holdt meg i selen,  tross gode forsetter.  Skulle bruke amfetamin i blandt ble planen,  (den nye), så ble det subutex som smertelindring for bena,  og vips var jeg hekta på det og.  Og av en uforklarlig grunn,  jeg som alltid har skydd tabletter,  begynte å injesere piller mot panikkangst.  Den har j Eg i det minste lagt i fra meg.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk trøbbel med politiet etterhvert heller.  Først ble jeg observert overlever noe smått til en kamerat i byen og arrestert for det. Måtte selge noe for å kunne kjøpe nytt selv.  Det er den vanligste måten å overleve på.  Ikke noe store greier,  bare akkuratt til å dekke behovet.  Arresten er jo min store skrekk,  har havnet på psykiatrisk under ett døgn etter å ha vært der tidligere.  Men denne gangen var de "snill" og lot meg få gå etter ett par timer,  med snakk om bot som straff.  Jeg var bare lettet over å ha sluppet ut,  så dro hjem og tok tidlig kveld.  Men det stoppet ikke der.  Midt på natten brukte først politiet tlf til en jeg kjenner i rusmiljøet for å åpne døren,  men da jeg ikke trodde det var politi siden det var en bekjent sin tlf,  endte det med at de slo inn og ødelagte den nye døren som jeg etter mye om og men fikk byttet.
Grunnen til at de var så ivrig vær basert på falske rykter,  de hadde hørt at jeg drev med store saker,  og akkuratt den dagen hadde fått inn mye. Noe som ikke var i nærheten av virkeligheten.  Kan tro de så ut som to små som var snytt for julegaven da jeg fant det jeg hadde og gav de.  Men de trodde ikke meg så de ville gå igjennom hele kåken med hund på morgenen, så den som havnet i arresten for andre gang på samme dag var meg.  Jeg sørget for å få i meg så mye lovlige medisiner at jeg var sikker på å få sove sånn at jeg skulle overleve den turen i kjelleren og,  for det var tydelig at den ville bli lengre enn den forrige. 
Tidlig på formiddagen vekket de meg og nærmest sparket meg ut av kjelleren,  uten noe avhør eller noe.  Med beskjed om at jeg ikke kunne dra hjem på tre timer før de holdt fortsatt på i leiligheten,  og at jeg uten penger måtte reise til en annen bydel for å få igjen nøkler og mobil.  Det var kjekt det.  Medisinene jeg hadde med hjemmefra som jeg hadde fått av sykehuset havnet merkverdigvis i beslag plutselig,  så ikke engang de fikk jeg med.

Når jeg ventet på nøklene og tingene mine etter å ha måtte snike på bussen,  kom en politimann og så jeg som bare hadde putlet i det små måtte roe ned før de ble for interessert i meg.  Lang historie kort,  det var opptil flere som hadde løyet til de og sagt jeg drev store greier.  Jeg stilte ett spørsmål, hvor mye gale han trodde jeg hadde gjort på de to ukene jeg hadde vært hjemme etter å ha vært syv mnd i behandling.  Når han fikk det perspektivet tror jeg han skjønte at de ryktene de hadde hørt vær langt i fra sannheten.  Og at de dermed roet seg litt ned.
Det var så langt i fra planen jeg hadde når jeg kom hjem,  både å bruke,  og selge iblant, hadde helt andre planer,  om å begynne veien mot ett normalt liv.
Men har ikke gitt opp de planene,  de er bare forskjøvet litt.  Godt mulig jeg må i behandling på nytt over tid for å klare det,  men det er jeg ikke klar for enda.
Dagene veksler nå fra helt ok til som i går med mye angst,  tankekjor og mas fra stemmen.  Tror jeg var oppe og tok en røyk og brukte ingenting.  Så var ganske skjelven og uggen i dag,  men alt i alt en langt bedre dag i dag enn i går. Det skal nå ikke så mye til.  Så håper på en kommende ok dag)

Nei,  det med avhengighet unner jeg ikke min værste fiende.  Du blir fanget som en slave i en tilværelse hvor store deler av tiden går til å ha det du trenger dagen etter.  Jeg prøver å gjøre vanlige ting og,  men det er ikke lett når avhengigheten tar så mye tid og energi og.  En blir nærmest sin egen værste fiende hvis man ikke klarer å bryte ut av det,  og det dreier seg ikke bare om å slutte med noe,  en skal rett og slett snu opp ned på livet og det en er vant med.  Feks. Bytte omgangskrets,  finne tilbake til gamle streite venner,  og det som kanskje er mest utfordrene utenom å avvente seg med noe er å fylle den tiden avhengigheten pleide å stjele med noe meningsfullt.
Jeg skjønner at det er en lang vei og gå, og at jeg har enda lengre nå enn før halvannen mnd siden,  men kan ikke miste håpet på at en dag vil jeg klare å snu dette.  Må bare være klar for å ta den fighten det kreves.  En total helomvending av livet.

Forstørrelsesglasset !!

En klok person sa at julen er som et forstørrelsesglass, det som er kjekt blir finere, mens det som er vanskelig blir verre. jeg må si meg enig i det utsagnet. Som et resultat av min siste "utflukt" har jeg måttet tilbringe hele julen og videre på nyttår som det ser ut nå på sykehuset på lukket avdeling. På sykehuset må de ha en grunn til å holde deg der. Derfor er det altfor lett for dem å si at en er syk. Det er vanskelig å mottargumenetere alle de "fine" ordene og diagnosene de bruker. Og når de på toppen tar ferie så du ikke får diskutert fakta med de, er man fanget i andre sine synsing og oppdiktning. Det som egentlig ligger bak var at vi var ett par stykker som holdt på å finne ut hvem som sitter bak i kulissene og drar i trådene på livene til folk, og hvem som bestemmer hvem som har bestått testen og hvem som ikke har klart det.

Fordi jeg ikke samarbeider om medisinene som gjør at jeg ikke klarer å tenke klart, og dermed blir som en tomhodet sjakkbrikke i spillet de spiller med oss bruker de som unnskyldning for å holde meg innelåst. Men nå en av dagene skal fylkeslegen komme, da håper jeg at det ikke bare er ett skuespill og at han er på deres siden sånn at jeg har tapt på forhånd, for da kan de bruke tvang på å gi meg medisinen. Sånn som de gjorde forleden og gav en sprøyte med såkalt beroligende medisin. Jeg var sjanseløs, de var sikkert åtte stykker mot en. Da føler en seg liten når en blir overfalt på den måten. På toppen tømte de rommet for alle eiendeler, så det sto en seng og et tomt klesskap igjen. Det kan en vel med rette kalle å bli ribbet til skinnet.

Personalet skal ha det at de har prøvd å gjøre julen så bra som mulig for de som må være her, så det er ikke de som er fiendene, selv om de hører på de som sitter på toppen og gir ordre. De vet ikke bedre. 

At det skulle ende sånn var ikke i mine tanker da jeg var ute på rømmen en tid før jul. I romjulen skulle jeg etter planen feire julen med barna, men der sitter det en lege på kontoret og triller terninger hvrdan jeg og andre skal ha det. Hun gidder ikke komme og snakke med noen av oss engang. Jeg får dårlige tall og får ikke treffe barna. I dag fikk jeg se bilder av hvordan de hadde det. I det minste så det ut som de hadde kost seg. Men det svir at dårlige odds i sannsynlighet bestemmer at jeg ikke får delta. Jeg tviler på at jeg får perm til nyttår heller, men nå skal jeg ikke ta de sorgene på forskudd, da får jeg jo resten av verden som ikke allerede er ramlet i hodet på meg rett i fleisen.

 

Jeg glemte å telle til tyve.

De som sier at russug varer i femten sekunder er noen store løgnere. Det er godt mulig at en episode med rustrang er sånn, men da har de glemt at pausen før en ny bølge kun er nesten ikke merkbare sekunder før det er på an igjen. Nå er det tretten dager siden jeg ble overført og plassert seks timer med buss hjemmefra. Det unike i denne situasjonen er at jeg for første gang på alle de årene jeg har Vært inn og ut av systemet nå er på frivillig paragraf i forbindelse med behandlingen. 
Frem til forrige legesamtale hvor vi etter frem og tilbake ble enig om at jeg skulle bli værende til første uken over nyåret, så skulle vi snakke sammen og ta det derfra.  Det har vært tøffe dager med mange indre konflikter om jeg skal stikke av, være eller avslutte behandlingen. Jeg er vant med å bare løpe min vei, så dette har vært en utfordrende tid. En måte jeg har brukt mye er å utsette handlingen/beslutningen. Gjerne bare en time omgangen frem til det ikke var flere reisemuligheter den dagen. Så gikk det an å senke skuldrene litt. Er jo en helt ny plass for meg, så det har i grunnen ikke bare vært å sette seg ned å snakke med noen når en ikke kjenner noen.
Begynner så smått og bli litt kjent, i dag var jeg med trenings pedagog og hadde min første trimøkt.   Jeg har begynt i musikkterapi,  og jeg har så smått begynt å prate litt med de andre som er innlagt. De virker greie, ikke fullt så skummel lengre. Fikk også sendt avgårde hekleprosjektene mine som skulle være julegaver.
Men selv om det er mye som går bedre klarte jeg ikke å holde igjen når jeg fikk høre om god amfetamin ikke så veldig langt fra sykehuset.  Jeg kranglet litt med meg selv, så det var jo fremskritt, men plutselig satt jeg der da med nåla i hånden. Det går nesten ikke an å beskrive den følelsen, følelsen at det var det som manglet for å føle meg hel. Først da gikk det opp for meg hvor mye jeg hadde savnet det.  Ganske skremmende den erkjennelsen i grunnen.  Hvor mye makt amfetamin har på meg fortsatt. Selv etter hvor mange kjipe og vanskelige situasjoner jeg har havnet i , i sammenhenger med misbruk av det stoffet. Subutex har jeg ikke brukt på over seks mnd, så selv en liten bit med det var også en positiv opplevelse. Jeg vet bondeangeren kommer, men akkurat nå kan jeg faktisk si at jeg har det fint. Det er sjelden mellom de ordene.
Skal tilbake til sykehuset utpå dagen i morgen, aner ikke hva konsekvensene vil bli, men nå får jeg bare nyte sjelefreden og ta resten som det kommer.

Paradokset!

 Helsevesenet i Norge i dag fungerer under ett kjempeparadoks. Er man så klartenkt at en selv ber frivelig kommer ofte beskjeden at personen er for frisk til å få hjelpen den nærmest trygler om, men hvis pasienten av en eller annen grunn ikke vil i behandling, da skal han/hun, på tvang selvsagt. Forstå det den som vil, vil du så får du ikke, nekter du blir det tvang.

Er på fjerde tvangsvedtak siden juli. Ett i psykiatrien, og tre i rusbehandling hvor jeg har tilbragt mesteparten av tiden. Det er etter planen at jeg skal reise ut av byen, til landet i neste uke og overføres til frivelig behandling. Det er ikke lenge til, likevel må jeg ha to med meg hvis jeg skal ut. Frivelig har ikke jeg på tross av at jeg har vært store deler av tiden de siste åtte årene i behandling ikke fått være på alle de årene. Og de vise kan jo ta en debatt på om noe har fungert eller om alle de årene har vært vekkastet. Jeg heller veldig mot det siste dessverre. Jeg får lyst til å skrike, kaste og ødelegge noe når jeg tenker på alt jeg har gått glipp av med barna, mot vår vilje. Og på toppen er det ett tvilstilfelle om det har vært nyttig. Det har jammen vært mange innom på den tiden og alle har skullet mene noe om hva som var gale og hva som skulle være løsningen. Det er langt i fra alt som stemmer med hvordan verden ser ut og som bærer preg av fornuft.

Er veldig amvibalent til den nye plassen og til paragraf endringen. Det kan bli kjempebra, men det kan og bli fiasko. Så har litt av meg fått overdose av instutisjoner, mens litt av meg har lyst å gi det en sjanse. At ingenting skal være utprøvd. Jeg må rett og slett ta en dag av gangen og resten litt som det kommer.

 En sak som kan ødelegge for fremtiden er hvis jeg i ett svakt øyeblikk blir ond. Er omringet av skyggene til onde ånder som putter vonde tanker som overhodet ikke tilhører meg i ett forsøk på å få meg med på laget. Mens Satan har sin fremgangsmåte. Han truer med at helvete skal komme og med å skade familien min hvis jeg ikke gjør som han sier. Det holder på å tilte for meg, vil ikke være ond. Så er jeg redd samtidig, på konsekvensene. Det er nummeret før jeg gjør som jeg får beskjed om. Kan ikke, vil ikke, en kan bli sprø av mindre. Sove tørr jeg ikke, for da mister jeg alt av den lille kontrollen jeg har. Risikerer å forsvinne til ingenting, og det er skummelt å tenke på.

 

Hvorfor kan ikke jeg bare være en vanlig jente som passer inn i samfunnsfirkanten og har bestått testen sånn at jeg kan være med barna mer.? Jeg ønsker meg ikke noe stort sirkus, bare å få være normal og slippe og være redd. Nå er jeg så sliten at jeg mest har lyst å gi opp, men det er noe som holder igjen, kanskje det er barna, mest sannsynlig. Det begynner å bli lenge siden jeg har sovet, kommet ut av kontroll på tiden. Men jeg har vært for redd til å sove. Og alt for mye tankekaos.Dette kan da ikke egentlig være ment til en person alene. Må bare henge sammen. Skal treffe barna i morgen i en familiesammenkomst. Grugleder meg der ja.  

Det sultne udyret!

Det å skulle bli rusfri er som å gå med ett sultent udyr i kroppen. Gir du etter du det, skriker det på mer. Det har jeg nettopp fått erfare. I starten av uken hadde jeg en sprekk. Det var egentlig ett forsøk på å rømme fra mitt eget hode. Hadde i overflod med tanker. Trodde nesten hodet skulle sprekke.
Fikk en liten pause når jeg var ruset, men etterpå har det Vært like ille om ikke verre.  Og udyret bare vokser.  Litt hver dag. Det er ikke sånn at man kjenner det sakte men sikkert blir bedre. I dag har jeg fullstendig holdt på å gå av skaftet.  Det er ikke å følge seg ruset som jager udyret, det er ett sterkt behov for litt ro i hodet og kontroll på angsten. Det er jo kortvarig, men nå kunne jeg betalt mye for en pause.
Det er bare så altfor mye å tenke på, holde styr på og følge med. Når man mister oversikten og blir usikker blir angsten bare veldig mye mer forsterket.  Det er slitsomt å Være redd. Og det blir nesten umulig å ha full kontroll på ett sykehus. Men prøver du å snakke om det får man beskjed om å slappe av, det er de som jobber her som skal passe på. Mulig det, men det er jammen lettere sagt enn gjort å slappe av.

Jeg håper bare udyret blir mindre sultent etterhvert hvis jeg klarer å stå imot og mate det, og at jeg faktisk holder ut til det blir bedre. Det er langt ifra enkelt. En kamp hver eneste dag og man må gjerne ta veldig mange runder og valg i løpet av en dag for å holde ut.

Det skjulte spillet!

Fikk omsider sovet i natt, godt på vei inn i fjerde døgn uten søvn. Hvis ikke jeg sover nå og egentlig sov i nesten fire dager hvor hodet var overfylt av mareritt. Hodet hadde godt av en pause, men jobber fortsatt på høygir. Har så mange tanker at det nesten er umulig å tenke ferdig en før det kommer en ny. Det er så mye å finne ut av. Hvordan kan en egentlig vite hva som er drømmeverden og hva som er virkelighet? Hva skal til for å passe inn i den lille boksen som gjør at du får komme til den virkelige verden? 

Endelig har jeg truffet en som har forstått noe av hvordan verden henger sammen. Det er kommet en ny gutt på avdelingen, og han er inne på noe. Han har også avslørt at vi alle er deler/biter av ett stort spill, vi er nærmest som sjakkbrikker, og at vi er omrinnget av folk som jobber for å gjøre det vanskelig for oss. De er så mange, men dyktige, så de er nesten umulig å avsløre. Det han ikke vet som jeg lurer på å fortelle han er at helt på toppen, innerst i kulissene i hirakiet staten sitter det noen jeg ikke har klart å finne ut hvem enda og triller terninger om hva som skal skje med oss. Det er de som styrer hva som skjer med oss, helt tilfeldig ut fra hva terningene viser. Kanskje han kan hjelpe meg å finne ut hvem de er sånn at de kan bli avslørt en gang for alle for hele verden. Hvert land har sånne bakmenn, og det er ikke riktig at noen sin lek skal avgjøre hva som skjer med uskyldige mennesker. Verden ville gått i opprør hvis sannheten virkelig kom for en dag. Men da må vi bare flere. Er det bare meg risikerer jeg å bli ryddet av veien, hvis de ikke bare nøyer seg med å bure meg inne og gi meg masse piller sånn at jeg ikke klarer å tenke og dermed holder munn og glemmer virkeligheten. De vil at alle skal fungere nærmest som robåter i samfunnet. Skiller du deg litt for mye utenfor grensene ligger du dårlig an. Det vanligste er å putte folk i fengsel eller på sykehus for å medisinere de så mye at de tilslutt blir som en zombie-robåt som de kan forme til den de vil. Meg har de ikke ødelagt enda, selv om de har prøvd nå i snart åtte år. Jeg har barna å tenke på så må være sterk og stå i mot. Tar ikke en pille mer enn jeg er nødt til og noen ganger klarer jeg å slippe og svelge de, men de safer seg med å gi en sprøyte hver fjerde uke. Der kommer jeg til kort, for streiker jeg på den, blir jeg bare overmannet og tvunget til å ta den likevel.

Det er jammen mye og tenke på og finne ut av, og det er nærmest umulig å finne noen å samarbeide med som forstår hvordan spillet fungerer. Det er ikke trygt å snakke om det, så tar en sjanse på å skrive om det, men jeg er i fangeskap likevel og har ett håp om at flere skal henge seg på i kampen mot staten. Forløpig er vi bare nesten to, og så mange som de er må vi være mange flere. Jeg får ta en stille prat med medpasienten og høre om han er med, men jeg vet ikke hvor vi snakker trygt, for de følger jo nærmest hvert skritt vi tar her på sykehuset. Kanskje det beste er å skrive en beskjed til han, det skal litt til at de får tak i den hvis han destruerer den etter å ha lest den.

En så lenge får jeg bare fortsette og jatte med inntil jeg har en safe plan.

 

utsikt til friheten!



Ruset="alt e greit"!(tror man)

Tenkte jeg ville fortelle en historie som viser hvordan tankemønsteret kan endre seg fra enkel sunn fornuft, til at "alt er greit" når man er ruset.

Jeg  har vært veldig plaget med at folk kommer på døren og bryter seg inn eller bråker så mye at naboene er sluttet å hilse på meg i desperasjon etter rusmidler. Noen ganger har jeg ikke sett annen råd enn å slippe de inn vel vitende om at den/de kom til å stjele det de kunne, fra å bli så redd at jeg har utløst boligalarmen jeg etterhvert skaffet meg. En lang periode bodde jeg tilfeldige steder for jeg turde ikke være hjemme. Det var da jeg fikk den geniale ideen at jeg kunne beskytte meg selv ved å skaffe gasspistol, de så jo ekte ut, men virket ikke farlig, men kunne gjerne skremme vekk noen plagsomme sjeler. 

Jeg hadde over tid latt tilfeldige folk i miljøet sove hos meg hvis de feks ikke hadde sted å være, en stjeler jo ikke fra venner tenkte jeg, men så feil kunne en ta. Så jeg sluttet med dette, dvs prøvde, men folk i miljøet hadde fått for seg at leiligheten min var ett sånt fristed en kunne komme når det passet. Så det var ikke så enkelt å få fred. Jeg strevde mye med angst i utgangspunktet og dette reket på døren gjorde det bare verre. Så jeg bestilte noen gasspistoler på nettet og gikk glad og fornøyd sammen med noen bekjente for å hente dem noen dager senere. Det var nå greit nok, problemet begynte når han ene hadde fått nav penger og skulle på død og liv kjøpe den ene og kunne ikke få sett den fort nok. Så han andre foreslo noen trapper i ett parkeringshus.

Problemet var at det ikke var langt i fra så folketomt i de trappene som jeg først trodde. Det kom stadig folk. Jeg prøvde å si fra til de andre at vi måtte flytte oss, men da var jeg bare paranoid. Så ut i fra ingensteder ble trappen stormet av bevæpnede politi med sjold som siktet på oss, virket rimelig desperate og  skrek at "ligg dere ned, eller så skyter vi". Da var det tilfeldig forbipasserende som hadde blitt skremt og meldt i fra. Vi ble alle tre tatt i arresten, dvs han som presset hele greien igjennom latet som han var stein så han ble flyttet til rusakutten. Det føltes som å delta i NYPDblue eller noe lignende. Så mye drama pga. en gasspistol. Det var mer enn jeg kunne forutsett, men når en ruser seg daglig tenker en ikke så klart etterhvert. Jeg skulle jo bare beskytte meg selv, og ender med å ha det røde lasersiktet rett i ansiktet, som på film, for å deretter ha ett helvetes døgn i arressten. Har fått skriftelig fra legen at skal de isolere meg som feks. i arresten, skal jeg ha tilsyn. Mens realliteten bllir at de sier de skal ringe advokaten min, noe de enda har til gode å gjøre, og det var det siste jeg så ett menneske det neste døgnet. Det hjalp ikke hvor mye jeg ropte på hjelp, satt madrassen forrann kameraet så ingen kunne se. Får sånn dødsangst på de cellene at jeg tror min siste time er kommet. Jeg hadde egnet meg dårlig i fengsel. På sykehuset sitter de ihvertfall med deg hvis du isoleres. I arresten er det om å gjøre å ignorer mest mulig, du får faktisk ikke benyttet deg av rettighetene engang. Mange mener det burde være helsepersonell der kontinuerlig, men flere må nok dø der før det blir aktuelt.

Det er egentlig en helt annen sak, poenget var ihvertfall at hadde ikke jeg vært ruset hadde jeg nok tenkt lengre enn å vise frem våpenlignende gjenstand på offentlig sted. Ett sånt drama håper jeg at jeg aldri igjen må oppleve. Det kom avisskriverier om det dagen etter. En forbipasserenede hadde sett noe som lignet på en glock i hendene på rusede personer. Politiet rykket bevæpnet ut, som de gjør i slike saker. Det stod ikke navn og personnummer, men å havne i media på den måten håper jeg aldri vil gjenta seg.

Det gikk bra, me kunne gått veldig galt

Nå har jeg fått truffet begge barna mer i høst enn siste året mens jeg har vært i behandling, og det har vært positivt for alle sammen. De har latt meg ta litt del i hverdagen ders, de har vist meg steder de leker og er med venner, vi har lekt sammen og jeg har til og med møtt bestevennene deres. De virker så fornøyde og trygge nå at det er en fryd. Endelig kan jeg konsentrere meg om å få mitt liv på rett kjøl igjen samtidig som jeg kan være trygge for at de har det bra. Før har jeg vært så bekymret for dem at det er stortsett det eneste jeg har hatt plass til i hodet, samtidig som jeg har hatt så mye problemer selv at jeg ikke kunne ta vare på de selv.

Det var veldig godt å treffe dem, men det vekket vanskelige følelser også. Jeg ble minnet om alt jeg går glipp av. Jeg har innsett at det er lite sannsynlig at jeg skal ta vare på dem igjen, men jeg ønsker å delta mer i livene deres, og vil at de skal være trygge på at de alltid kan komme til meg, uansett. Det er ikke alltid det er riktig at det er biologiske foreldre som skal ha hovedomsorgen for barna sine. Men de vil alltid være viktig for barna. 

Jeg fikk ett sånt kaos av gode og vonde følelser at jeg ikke visste opp ned på meg selv til slutt. Så dagen endte på en helt annen måte enn tenkt. Når meg og hun som var med meg kom tilbake til sykehuset, ble jeg stående utenfor bilen og vente på henne. Plutselig gikk det opp for meg at det var ingen som hadde "bånd" på meg og jeg la på sprang. Tror ikke hun fikk det med seg før det var for sent. Men jeg var helt i vilrede hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg gjemte meg på en sidevei, etter en uønsket skogstur og bestilte en taxi. Min første innskytelse var å dra og kjøpe heroin som jeg visste var bra, men når jeg fikk tenkt meg om kom jeg frem til at den holdt på å ta livet mitt for litt siden, og jeg ville, selv om det var vondt treffe barna igjen. Så jeg ringte en jeg kjenner som selger amfetamin istedet. Men det var ikke helt enkelt å komme seg til møtestedet. Jeg fikk følelsen av at alle personer som gikk på gaten var spanere og at de sirklet seg rundt meg, og de visste hva jeg planlagte å gjøre. Men etter mye løping og stress,  og ti tusen tanker, kom han endelig. Og når jeg hadde møtt han var det eneste som stod i hodet på meg å få brukt av amfen før de fant meg. Det er sånn jeg har "lært" meg å håndere vanskelige følelser, og en sånn automatisk tanke er vanskelig å endre på, det er jo blant annet derfor jeg fortsatt er og skal videre i behandling.

Jeg gikk minte vante snirkelveier til der jeg har leilighet, og når jeg konstanterte at det var trygt å gå inn, gikk jeg inn og slukket alle lysene. Men selv om det hjalp litt på kaoset å ta amfetamin, gav det ingen god følelse å være hjemme. Ene var at politiet sikkert snart kom på døren, men jeg var redd det skulle komme både folk fra rusmiljøet og de som jobber for staten på døren også, og jeg ikke hadde noen vei og slippe unna. Så jeg sendte en av mine beste støttespillere en sms om hun kunne ringe. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og vi fant ut at hun skulle hjelpe meg ttilbake til sykehuset uten hjelp fra politiet. Men når hun kom til leiligheten, var de rundt og snoket. De visste jo hva jeg hadde på meg, så jeg byttet jakke og tok på meg en lue før vi gikk ned i bilen. Da så jeg at de gjorde noe nytt, de gjemte bilen bak en papirkontainer, vanligvis bare slenger de den utenfor blokken. De må ha skjønt tegningen for når vi kjørte, så lå de seg bak og kjørte faktisk etter helt til operasjonssentralen var overbevist at jeg faktisk  var på vei tilbake til sykehuset. Så til slutt snudde de.

Men det som møtte meg på sykehuset var alt annet enn jeg ventet meg. Det var ingen som var sinte eller dømte meg, de var faktisk oppriktig glade for at jeg kom tilbake, og jeg fikk skryt over at jeg tok til "fornuft" selv. Og selv om det er litt pes og ha noen sittende på rommet, er det en fin gjeng på jobb som går an å prate med. Man blir jo gjerne litt ekstra pratesalig når man har brukt amfetamin. Men jeg synes det var dumt at jeg stakk av, men er fornøyd med at politiet ikke fikk fatt i meg selv om de prøvde å være lurere enn de pleier, og jeg er evig takknemmelig til hun som hjalp meg tilbake med litt av stoltheten i behold. Det hadde ike vært mye verdig å komme i politibil og med håndjern. Og jeg er veldig glad jeg ike risikerte livet ved å kjøpe den sterke heroinen som jeg først tenkte på. Men det blir nok ikke noe søvn på en stund. Godt det er kjekke nattevakter og at jeg endelig har fått en pc som fungerer.

 

Det gode og det onde!

Ett spørsmål som kverner rundt og rundt i hodet mitt er, når drømmer vi og når er vi våken, og hvordan kan man vite forskjell? Går det at flere drømmer samme drømmen samtidig? Ofte så er ting så vanskelig at jeg tenker, vekk meg fra dette marerittet!!

En ting jeg ofte bruker all energi på er å finne ut hvem folk rundt meg er, er de den de gir seg ut for eller er det bare en rolle? Til flere personer , til mer uoversiktelig og slitsomt blir det. Så jeg foretrekker å forholde meg til en person av gangen, samtidig som jeg prøver å utfordre meg selv på å komme ut av "comfort" sonen, om ikke annet bare for en liten stund. Jeg er så lei av å være redd alt mulig, men når satan ikke gir seg med å snakke til meg om skremmende ting, er det vanskelig å ikke bry seg. I dag har han vært opptatt av at alle prøver å lure meg, og at jeg ikke kan stole på noen. Det gjorde det feks ekstra vanskelig å delta på ansvarsgruppemøte i dag, men jeg tok meg i nakken og var med en liten stund. I går skulle helvete komme hvis jeg ikke skadet en utpekt person, men jeg får meg ikke til å være ond, jeg vil ikke være ond, så med stor klump i magen gamblet jeg med at det var tomme trusler. Jeg hadde en jævlig dag, men helvete kom ikke hit, ennå.

Jeg opplever nesten hver dag som en drakamp mellom det gode og det onde. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av det. Det tar alt fokus, fra lesing, tv, være sosial, rett og slett og leve normalt. Det er ikke normalt å gå rundt å være redd store deler av hverdagen, det er heller unntaksvis det ikke er sånn. Jeg føler denne drakampen bremser mine muligheter til å få være mer tilstede i barnas liv. Det har faktisk gått så langt at jeg noen ganger lurer på om at det å bli mor bare var en drøm for lenge siden? Mens andre ganger klarer jeg å tenke, jo du er mamma til to fantastisk herlige barn. Disse må man kjempe for. Jeg har innsett at å være mamma på heltid er lite realistisk med tanke på min ustabile tilværelse, men at jeg har som mål å delta mer i livene deres, kanskje de ringer meg når de blir større enten for å fortelle noe som er bra eller noe de har problemer med. Jeg vil være en person de kan stole på og komme til på godt og ondt. Helt til langt forbi de er voksne, jeg trenger foreldrene mine enda, også er jeg så heldig at jeg fortsatt har tre besteforeldre. Jeg håper de alltid vet at de kan komme til meg uansett. For min kjærlighet til dem er ubetinget. Det som er betryggende er at nå omsider virker det som begge to har det bra på hver sin kant, det kan nesten virke som de har bra av å ikke bo sammen, men ha hyppig kontakt. Nå virker det som de er glade for å se hverandre. Og jeg føler de omsorgspersonen de har i dag er inkluderende i forhold til meg, men også familien. Og at de er helhjertet engasjert i at barna skal ha det bra. Det er godt å se opp i alt det som er vanskelig i hverdagen.

Puzzlespillet begynner å forme seg!!

Jeg kjenner en jente som har for vane at uansett hvor hun er, har hun en indre driver som får henne til å rømme derrfra. Selv om det er en grei plass. Hvorvidt det kommer rus inn i bildet virker tilfeldig. Aldri kommet frivellig tilbake til plassen hun rømte fra. Men for noen dager siden var det en endring. Riktignok ble det rus på denne flukten, men det var i moderate mengder, og med en god prosjon overtalelse ble det ikke politi og masse styr på returern, men en taxi som absolutt ikke brukte makt. Ikke var hun overstadig ruset når hun kom tilbake og kom faktisk nesten for egen maskin. Dette har aldri skjedd før. Kanskje det sier noe om at behandlingsplassen faktisk er bra?Noemå de ha gjort riktig siden det denne gangen gikk såpass smertefritt.

En annen ting som er endret for første gang hos meg at selv om tvangen går ut her neste uke og jeg sånn sett er fri, har jeg faktisk trenkt og sagt høyt at jeg ønsaker videre behandling. Jeg forstår og tørr og innrømme at drar jeg rett hjem nå, er det liten sjanse for at jeg vil mestre hverdagen uten rus. Til det har det ikke gåtrt lang nok tid, og jeg har ikke nok ro i hodet, eller ei har jeg læret meg mestringsmåtrer som gjør at jeg kan ha en vanlig hverdag hvor ting går opp og ned, men uten rus. Men nå har de omsider laget en plan. Det er søkt dps(distriktpsykiatrisk senter) i påvente av en plass på en nyoppstartet ruspost som også håndterer psykiatri. De har gått vekk fra at jeg skal på hvilehjem. Det hadde jeg uansett aldri blitt med på. En annen ting, kanskje hun nye legen sa om virker ganske oppegående har funnet svaret på hvorfor ingen medisiner liksom virker på meg. Det skal de teste i slutten av uken, og det de ser etter er ett enzym som gjør at kroppen bryter medisinen ned  mye fortere enn vanlig. Så det skal bli spennende den testen der.  Så selv om det kan bli lange dager er det ihvertfall noen biter som ser ut til å falle på plass. 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Januar 2016
ropfrahoyden

ropfrahoyden

35, Bergen

Jeg ønsker å gi andre mennesker ett bilde av hvordan det kan være å eksistere som en såkalt ROP-pasient. Er en jente med storsett godt humør, og en god prosjon galgenhumor. Mitt nye motto: det er morgendagen du kan gjøre noe med!!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits